Jonas Bals

I snart femten år har jeg på ulike vis jobba med arbeidsfolk som kommer til Norge fra fattigere land for å finne arbeid.

Det begynte med bygningsarbeidere fra land som Polen, Litauen og Latvia, men etter hvert har det blitt møter med folk fra hele verden, som jobber i nær sagt alle bransjer.

p

De vasker gulv, biler, hotellrom og tallerkener; de bygger, river og vedlikeholder hus, skoler og veier; de passer unge og gamle; de kjører budbiler, lastebiler og sykler; de klipper hår, steller negler og serverer drinker.

Det mange av dem har til felles, i tillegg til at de sørger for at dette landet går rundt, er at de har opplevd å bli svindlet og underbetalt.

Nesten alle har på et eller flere tidspunkt opplevd at lønna ikke kommer til tide, at den er lavere enn avtalt, eller at den ikke kommer i det hele tatt. Om du er utenlandsk arbeider, er faren overhengende stor for at noen vil utnytte din svake kunnskap om samfunnet du lever i, og din manglende kjennskap til språk, rettigheter og fagforeninger.

Dette lønnstyveriet kan ta mange former.

Noen blir trukket urimelig store beløp i husleie, for helsefarlige krypinn de må dele med mange andre. Andre må betale tilbake deler av lønna i kontanter, sånn at ting skal se riktig ut på papiret.

p

Atter andre blir trukket når verktøy eller redskaper forsvinner fra arbeidsplassen, selv om det ikke er deres feil. Senest i forrige uke hørte jeg om rumenske rengjørere som ble trukket 5000 kroner av lønna når en støvsuger forsvant, 2000 dersom en trappestige ble borte.

En annen ting mange av disse arbeiderne deler, er opplevelsen av sjokk og vantro over hvor enkelt det er for en arbeidsgiver å slippe unna med disse tingene i Norge.

Noen blir utsatt for så grove ting at det er snakk om menneskehandel og tvangsarbeid, men noe av det de reagerer sterkest på er allikvel arbeidsgiverens lønnstyveri.

Da jeg for noen dager siden deltok på et erfaringsseminar om Frelsesarmeens hemmelige «krisesenter» for menn, Safehouse Filemon, var historiene som ble fortalt velkjente: «De som har utnyttet våre beboere er så godt som aldri blitt straffet. For arbeiderne oppleves det som veldig urettferdig.

De er takknemlige for at politiet skal se på saken deres, og det er bra folk får komme til hektene.

Men lønna si ser de sjelden noe til. Og arbeidet med å straffeforfølge bakmennene strander nesten alltid», fortalte en av de som jobber der.

«Selv om politiet i hjemlandet vårt kan være både korrupte og late, reagerer de i alle fall når folk ikke får betalt. Her i Norge virker det mer som om systemet legger til rette for at arbeidsgivere skal få holde på sånn», sa en av beboerne.

p

Rumenske Jan, som var blitt intervjuet av forskerne Carola Lingaas, Berit Haugland og Erik Skjeggestad i rapporten «Menn utsatt for tvangsarbeid i Norge», sier det sånn: «Da jeg var i Romania og hørte om Norge, tenkte jeg det var et flott land. Nå har jeg skiftet mening. I Romania hadde [sjefen] blitt fengslet. Jeg vet ikke hva som er galt med loven her!»

Når vi i fagbevegelsen for et knapt tiår siden begynte å snakke om «arbeidslivskriminalitet,» var det blant annet fordi vi så hvordan det i praksis var straffefrihet for arbeidsgivere som utnyttet arbeidstakere.

En viktig grunn til det var at politi og påtalemyndighet ikke gjenkjente det som skjedde på arbeidsmarkedet som kriminalitet. I 2010 intervjuet jeg lagdommer Rune Bård Hansen om dette for avisa Bygningsarbeideren, i forbindelse med at han ga ut en bok om arbeidsmiljøkriminalitet.

«Liv og helse har tradisjonelt ikke hatt den samme prioriteten som for eksempel vern av økonomiske interesser», fortalte han. «Mens ulovlig jakt – av hensyn til grunneierne – har vært straffeforfulgt siden før Gulatingsloven, snakker vi her om et fenomen som i realiteten har vært definert som kriminelt bare i noen få tiår».

Siden den gang har det skjedd sørgelig lite, i alle fall i Norge. Men andre steder skjer det mer.

Ett eksempel er den amerikanske delstaten Minnesota, der politikerne nylig vedtok en lov mot lønnstyveri. Loven trådte i kraft 1. juli i fjor, og myndighetene legger ned mye ressurser i å spre kunnskap om loven.

På hjemmesidene til Department of Labor and Industry finner man blant annet informasjon om hva man skal gjøre dersom man har opplevd ikke å få en lønnsslipp, blitt underbetalt, fått ulovlige lønnstrekk, blitt klassifisert som enkeltpersonforetak eller ikke fått overtidsgodtgjørelse.

p

Og i Philadelphia har statsadvokat Larry Krasner satt ned en egen innsatsgruppe mot «crimes against workers», som blant annet skal fokusere på lønnstyveri.

I begrunnelsen for denne innsatsen viser de blant annet til en studie utført av Economic Policy Institute i 2017, som beregnet at det i de ti mest befolkningsrike statene i USA finnes nærmere to og en halv million mennesker som årlig frastjeles 8 milliarder dollar av arbeidsgiverne sine.

Det tilsvarer omtrent halvparten av alle andre former for eiendomstyveri sammenlagt, ifølge tall fra FBI.

I 2015 ble det mulig å straffe arbeidsgivere som bryter allmenngjøringsloven med fengsel i ett til tre år. Det ble også innført straffansvar for oppdragsgivere som overtrer bestemmelsene om informasjons- og påseplikt, og straffansvar for medvirkning til brudd.

p

Når NTL og Fagforbundet setter begrepet lønnstyveri på agendaen på sin årlige Svart Økonomi-konferanse om to uker, er det blant annet fordi slike bestemmelser i svært liten grad følges opp i praksis, og fordi både arbeidernes rettigheter og arbeidsgivernes straffansvar må styrkes og tydeliggjøres.

Som Fagforbundets leder Mette Nord pekte på i fjor, er det paradoksalt at «en arbeidstaker som stjeler fra sin arbeidsgiver vil bli straffet med bøter og fengsel i inntil seks år, mens arbeidsgivere som stjeler fra sine ansatte ikke vies noen form for oppmerksomhet i straffeloven».