Av James Stove Lorentzen (H), leder av helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre

Jeg leser stadig med forundring hvordan enkelte politikere har en lett omgang med fakta og stadig bruker skremmebilder. Nå sist ble jeg overrasket over Jonas Gahr Støres upresise formuleringer i sin kommentar til det nye selskapet Stendi i Fagbladet 23 januar.

La meg ta hver enkelt sak hver for seg.

Det skrives: «Stendi blir en avdeling i det svenske konsernet Ambea som eies av internasjonale finansmiljøer via morselskap i skatteparadiset Luxembourg». Det at ACTR holding er eiet av et Luxembourg-selskap er korrekt, men ikke relevant i denne sammenheng.

Slik jeg ser saken, eies Stendi av et svensk børsnotert selskap – det er ingen «morselskap» i lavskatteland. Det norske selskapet følger norske lover og regler og det svenske morselskapet følger svenske lover og børsregler, som betyr transparens og fullt innsyn. Selskapet har ca. 2000 aksjonærer, den største er et fond registrert i lavskatteland, men eierne av fondet er fortsatt ansvarlig overfor sine respektive lands skattemyndigheter. Fondet skattlegges ikke, men andelseierne må følge nasjonale regler.

Støre har rett i at selskaper, uansett bransje, har som mål å tjene penger, men hans mistenkeliggjøring av selskapets motiver blir likevel feil. Skal et firma vokse og være finansielt suksessfull over tid, må de levere gode tjenester som tilfredsstiller kunden, hvis ikke blir det brått slutt. Eierne forventer jevn vekst, og da må man ha tilfredse kunder. Jeg mener at leverandørene må måles på kvaliteten av tjenesten – det er det som betyr noe for pasient eller beboer, ikke hvem som eier firmaet.

Det gis inntrykk av at selskaper som Ambea tjener unormalt mye penger som så forsvinner ut av landet. Det viser seg å ikke stemme. Så la meg rydde litt i begrepene: Ambea har en driftsmargin på ca 9 prosent før renter og skatter. Det er ikke spesielt høyt. Styrets mål er at 30 prosent av overskuddet skal betales i utbytte, noe som altså betyr at 70 prosent reinvesteres i virksomheten. Utbyttet gir en avkastning til aksjonærene på 2,5 prosent, altså marginalt høyere enn bankrente. Ikke noe av dette sier noe om selskapets avkastning, vanligvis beregnet som avkastning på egenkapitalen, som viser seg å være 12 prosent.

Det påstås «at private skaffer seg adgang til offentlige midler med svak kontroll». I Oslo kan jeg si at kontraktene med de private er fordelaktige for kommunen. Kontrollrutinene er gode, og Oslo kommune er en profesjonell kjøper av tjenester som har sikret seg fullt innsyn i leverandørens drift. Med gode anbudsprosesser så sørger konkurransen om nye oppdrag mellom leverandørene for at kommunen får gode tjenester til en riktig pris.

Det som er trist i Arbeiderpartiets kamp mot kommersielle omsorgsbedrifter, er at Støre ikke snakker om hvilken viktig rolle de private fyller og den kvaliteten og kompetansen de tilfører. Jeg er helt overbevist over at Sykehjemsetaten i Oslo har blitt en bedre driver av egne sykehjem nettopp fordi de har blitt målt mot kommersielle og ideelle driftede sykehjem. Vi vet fra pårørendeundersøkelsene at tilfredsheten med de sykehjemmene som ble konkurranseutsatt, økte i årene etter at de kommersielle overtok.

Vi vet at noen av de mest populære og veldrevne sykehjemmene er drevet av disse selskapene. Vi vet at sykefravær er lavere og at medarbeiderundersøkelser gir gode resultater. Enkelte er spesielt opphengt i at private ikke skal drive barnevern, men da er det greit å minne om at i 2018 var det tre store skandaler i barnevernet i Norge, alle i offentlig drevne institusjoner. Det er altså ikke slik at det offentlige alltid vet best. Vi er enig i at offentlige penger skal brukes til velferd, mest mulig velferd for pengene, da kan gode private gi oss mer velferd per krone enn mindre effektive offentlige foretak.