Kamerater!

Fagforbundet Oslo ser behovet for å utvide perspektivet i likestillingskapittelet og gjerne en egen uttalelse om nazisme og rasisme.

Dette er personlig. Jeg er antakeligvis en del av homolobbyen, og jeg giftet meg med en som kom fra utlandet, så jeg har bidratt med min multikultifamilie.

Nå marsjerer nazistene i gatene. De marsjerer mot homolobby. De marsjerer mot innvandrere. De marsjerer mot inkludering og likeverd. De er et ytterpunkt, men de gir folk anledningen til å tenke og kommentere at de jo har et poeng. Og de utøver vold mot dem som tar til motmæle.

Det er her vi, Fagforbundet, kan være motmakt, en motstemme. For ytterpunktet, motsatsen, til de marsjerende nazistene er ikke de voldelige motdemonstranten. Motsatsen er, for eksempel, min 7- årige multikultidatter. Samme datter som fikk kommentar etter seg da hun og moren var på postkontoret på Hamar i sommer fra en eldre dame: Hun er nydelig, men hun blir aldri norsk. Jeg stusser, for jeg trodde hun var norsk. Hun går på en skole med elever fra mange forskjellige land, med ulike familiekonstruksjoner. Medelever som har ulike interesser. Gutter som liker kjoler og dukker. Barn med to mødre. Og hun bryr seg ikke. Det hun bryr seg om er om de oppfører seg. Om de er snille og omtenksomme.

Hun har vært omgitt av våre medlemmer siden barnehagen. Vi møter folk i mange sammenhenger. Vi har muligheten til å påvirke, til å forandre samfunnet, både gjennom våre medlemmers arbeid og gjennom politikk. Vi kan gjøre vårt for at nazistene ikke skal få sette agendaen. At de ikke skal gå gjøre gatene utrygge for minoriteter av noe slag.