Kronikk: Mette Nord, leder i Fagforbundet

Denne kronikken sto først på trykk hos Agendamagasin.no

Når underbetalte omsorgsarbeidere jobber mellom 70 og 120 timer per uke, for å ha ei lønn å leve av, er det åpenbart at det går utover kvaliteten på tilbudet til den enkelte bruker. Vi vet at de som jobber i omsorgssektoren strekker seg lengre enn langt for at det ikke skal skje. Omsorgsarbeiderne viser samfunnsansvar, Aleris Ungplan & BOI (Aleris) gjør det motsatte.

Fagforbundet bistår nå 26 medlemmer som jobber, eller har jobbet, for Aleris som selvstendig næringsdrivende «konsulenter». I realiteten har «konsulentene» utført arbeid som om de var i et ordinært arbeidsforhold. De 26 har jobbet i omsorgsboliger for personer med problemer knyttet til rus, psykiatri og nedsatt funksjonsevne.

Ikke konsulenter, men ansatte

De 26 medlemmene av Fagforbundet har saksøkt Aleris. Kravet deres er at retten skal slå fast at de hele tida har vært arbeidstakere og ikke «konsulenter». I tillegg krever de å få etterbetalt overtidsgodtgjørelse og andre ytelser for de senere årene. De forlanger å få betalt i tråd med bestemmelsene i tariffavtale, ferielov og arbeidsmiljølov, og dessuten krever de å bli etterinnmeldt i tjenestepensjonsordning.

For flere av saksøkerne utgjør det økonomiske kravet langt over en million kroner.

Aleris har hatt store økonomiske fordeler av å behandle medarbeidere som selvstendig næringsdrivende «konsulenter» – og ikke ansatte. Selskapet har spart utgifter til overtid, sykelønn og pensjon for medarbeiderne, samtidig som de har unnlatt å betale arbeidsgiveravgift til det offentlige. Aleris Ungplan & BOIs fortjeneste før skatt i 2017 var 98 millioner kroner.

Som «konsulent» mister du praktisk talt ethvert vern som myndigheter og arbeidsliv har etablert for å beskytte den enkelte arbeidstaker. Du mister rett til regulert arbeidstid, regulert lengde på arbeidsdagen og arbeidsuka, rett til pensjon, rett til betalt sykefravær, vern mot oppsigelse eller annen urimelig behandling av arbeidsgiver.

Arbeidsmiljøloven vil heller ikke uten videre gjelde for en selvstendig næringsdrivende i et enkeltpersonforetak. På toppen av alt har du ingen tillitsvalgt på arbeidsplassen.

D-lag i arbeidslivet

De 26 medlemmene som har gått til søksmål mot Aleris fikk gjennom avisa vite at selskapet ville kvitte seg med dem, og noen fikk også kontraktene sine sagt opp. Først da omsorgsarbeidernes advokat sendte begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byfogdeembete, bøyde Aleris av og trakk tilbake oppsigelsene og truslene.

Det gjenstår å se hvor mange vakter og arbeidstimer omsorgsarbeiderne vil få i tida fram til de møter Aleris i retten. Oslo tingrett starter rett etter nyttår behandlingen av søksmålet, og det er satt av hele ti uker til saka.

Aleris rammer dem selskapet skal gi omsorg, ved at de skalter og valter med omsorgsarbeidere som har gitt brukerne trygghet og stabilitet. Måten selskapet går fram i denne saka, viser også hvor skeivt maktforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere har blitt i deler av norsk arbeidsliv, selv innenfor offentlig finansierte omsorgstjenester. Aleris-saka viser at det i løpet av kort tid har oppstått et A-, B-, C- og D-lag i norsk arbeidsliv.

Organisert sosial dumping

Dessverre er det liten interesse fra regjeringens side for å komme til bunns i den sosiale dumpingens omfang og karakter. Sosial dumping skjer fordi noen vil at det skal skje.

Det store flertallet i folket ser på sosial dumping som noe negativt. Derfor velger mange næringslivsaktører vikarierende argumenter og skjulte dumpingsmetoder. Dette skjer ofte med hjelp fra profesjonelle rådgivere, ifølge Kripos og Økokrim. Lovbruddene i arbeidsmarkedet er satt i system. Noen virksomheter er på kontinuerlig leting etter smutthull i loven for å oppnå kortsiktig fortjeneste, i stedet for å ta sitt samfunnsansvar som næringslivsaktør.

Det mangelfulle samfunnsansvaret understrekes nå ved at de nye reglene mot innleie allerede blir omgått, fire måneder før de trer i kraft. Ukeavisen Ledelse skrev nylig at omgåelser av lovverket er i full gang, noe som er ren motarbeidelse av demokratiske prosesser. En slik opptreden vitner også om et lite lydhørt næringsliv som lider av innovasjonstørke.

Tilbake til fortida

Det er behov for et krafttak som kan gjenopprette skadene etter et tiår med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Alle seriøse og lovlydige arbeidsgivere, fagbevegelsen, statlige etater og alle landets rådhus må nå trå til. Vi trenger at arbeidslivet preges av et menneskesyn og lønns- og arbeidsvilkår som gjør at arbeidsfolk kan leve trygge, forutsigbare og anstendige liv.

Det kan ikke være slik at hver statlige etat og hver kommune etter hvert må etablere sine egne tiltak og egne enheter for å holde kriminaliteten i arbeidsmarkedet unna. Dette er dårlig samfunnsøkonomi, undergraver velferdssamfunnet vårt og medfører tap for oss alle. Stortinget må sørge for at det blir ryddet opp.

I Dagsposten 8. august 1888 ble det referert til stiftelsesdokumentet til «Snekker og Tømmermandsforeningen for Trondhjem og omegn» hvor hovedformålet var å hindre «tiltagende lønnskonkurranse» og «nedtrykking av arbeidslønnen». 130 år senere er vi i en liknende situasjon. Da er det feil å snakke om utvikling og innovasjon. Vi står tvert imot overfor et historisk tilbakefall i rettighetene til arbeidsfolk.

I byggebransjen snakkes det nå til og med om en avmekanisering som følge av lavlønnskonkurransen. Dette gir også et historisk perspektiv til dagens tilstand.

Fra byggeplassen til omsorgsboligen

Arbeidsmarkedskriminaliteten er mobil og robust. Når lovbrudd og uetisk forretningsdrift sjelden får konsekvenser for arbeidsgiverne, gir dette noen av dem selvtillit til å utvikle stadig nye modeller for sosial dumping.

Vi ser en økende tendens til at tariffavtaler sies opp, flere nekter å inngå tariffavtaler, økt bruk av selvstendig næringsdrivende «konsulenter» og enkeltpersonforetak, økt bruk av overtid og midlertidige ansettelser, bevisst utvikling av fryktkultur og økt bruk av taushets- og lojalitetsklausuler.

For vel fem år siden fikk bruken av enkeltpersonforetak sin renessanse i byggebransjen. Siden har «modellen» spredt seg til stadig flere bransjer. Arbeidere på byggeplassene trodde de skrev under på en arbeidskontrakt, som etter hvert viste seg å være et skjema for registrering av et enkeltpersonforetak i Brønnøysundregistrene.

Realitetene merket de når skattesmellene kom. Noen oppdaget at de var uten yrkesskadeforsikring først etter at arbeidsskaden var en realitet. Ved bruk av enkeltpersonforetak omgår arbeidsgiverne arbeidsgiveransvaret, samtidig som lønna, eller timeprisen, ikke er mulig å leve av.

Arbeidstakerne sviktes når arbeidsskader oppstår, støtes bort når de stiller krav eller fremmer kritikk – og kontraktene sies opp når de foretar rettslige skritt.

Dette er situasjonen for 26 av Fagforbundets medlemmer som jobber i omsorgsboliger i velferdsstaten Norge. En timepris for enkeltpersonforetakene i helse- og omsorgssektoren ligger gjerne på 200 – 250 kroner, en timepris som i realiteten er grov sosial dumping med tanke på at pensjonsinnbetaling, skatt, yrkesskadeforsikring, sykepengeordning osv. skal trekkes fra.

Sosial dumping har altså spredt seg fra byggeplassene, via renhold og transport til omsorgsboligen – inn i selve hjertet av velferdsstaten.

Kommunene og staten har en nøkkelfunksjon

Kommunene, statlige tilsyn og retten kan stanse denne utviklingen, så lenge vi har en regjering som ikke gjør jobben, men tvert om forsvarer velferdsprofitørene. Gjennom bruk av sin innkjøpsmakt kan mye av kriminaliteten og den dårlige etikken i arbeidsmarkedet fjernes. Et krafttak i form av gode og treffsikre kontraktbestemmelser og solide kontrollrutiner kan snu den nedbrytende utviklingen.

Dessverre undervurderer mange kommuner kontrollansvaret både i form av kompetanse- og kapasitetsnivå og kontrollkvalitet. Dette kan koste kommunene og skattebetalerne dyrt.

Når Oslo kommune har videreutviklet sine kontraktkrav og kontrolltiltak til å gjelde alle kommunens innkjøpsområder, bør Oslomodellen bli en nasjonal modell for bekjempelse av arbeidsmarkedskriminalitet og sosial dumping.

Menneskesyn, utjamning og felles velferd

Debatten om sosial dumping dreide seg lenge om at ofrene for lavlønnkonkurransen var øst-europeiske arbeidere på korttidsopphold i Norge. Etter kort tid er flere næringer gjennomsyret av sosial dumping og arbeidsmarkedskriminalitet. Nå er også omsorgen for noen av de mest sårbare i velferdssamfunnet under angrep.

Jeg inviterer til en innsats for et inkluderende arbeidsliv, som er utjevnende og møter alle med respekt og ei lønn å leve av. Jeg ber alle arbeidstakere, som har tenkt tanken på å melde seg inn i et fagforbund, om å gjøre det. De tillitsvalgte og fagforeningene er det beste forsvaret for et anstendig arbeidsliv og god velferd, i en tid der sosial dumping og arbeidslivskriminalitet truer den norske samfunnsmodellen.