Rainer Svartrapmo

Leder for Yrkesseksjon samferdsel og teknisk, Trondheim

På lista over kritiske samfunnsfunksjoner finner vi de som jobber med renovasjon. Blant dem en god gjeng som jobber på Trondheim Renholdsverk. Klubbleder Helge Fossen forteller at da korona traff oss og regjeringen stengte ned landet, skjedde ting fort. Etter hvert som dagene gikk, kom Avfall Norge (bransjeorganisasjonen for avfalls- og gjenvinningsbransjen) på banen og ba renovasjonsselskapene om å stenge gjenvinningsstasjonene. Usikkerheten medførte at de som jobber i renholdsverket fikk permitteringsvarsel. Dette var altså før lista over kritiske samfunnsfunksjoner var skikkelig avklart. Permitteringsvarslene ble etter hvert trukket tilbake.

Siden ingen visste helt hvordan krisa ville arte seg, var de tillitsvalgte jevnlig i drøftingsmøter med ledelsen. Alle var enige i ønsket om fortsatt trygge arbeidsplasser også etter korona-krisa. Men det var mange usikkerhetsmomenter underveis. Det ble sagt at de med samfunnskritiske jobber skulle få ha barna på skole og i barnehage. Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at renovasjonsansatte til å begynne med ikke var å finne på lista over samfunnskritiske funksjoner. Som klubbleder Fossen uttalte: «Trondheim Renholdsverk samler årlig inn 40.000 tonn avfall i Trondheim kommune – hvis det ikke er samfunnskritisk er det merkelig».

Renovasjon kom imidlertid inn på den nevnte lista etter hvert, og både renovasjon og gjenvinning går nå tilnærmet som normalt – med noen korona-relaterte tilpasninger.

Men hva med forholdet mellom lønn og samfunnsfunksjon? I boka «Utopia for realister» av Rutger Bregman brukes renovasjonsarbeidere i New York som eksempel for å illustrere misforholdet mellom hvor viktig et yrke er for samfunnet, og hvordan de blir økonomisk verdsatt. Bregman omtaler renovasjonsarbeiderstreiken i 1968 i New York – en streik som førte til første unntakstilstand siden 1931. Streiken varte i ni dager før styresmaktene i New York måtte gi seg, og innfri kravet om en anstendig lønn fra renovasjonsarbeiderne. Da flommet gatene over av 100.000 tonn søppel. Nyhetsmagasinet Time konkluderte med at «det lønner seg å streike».

Et annet eksempel på renovasjonsarbeidernes kritiske samfunnsfunksjon som ligger nærmere, både i tid og geografi, er fra Sentrum Røntgen-streiken i 2008. 25 ansatte ved klinikkene i Stavanger, Bergen og Trondheim gikk 15. februar 2008 ut i streik for å få tariffavtale. Det ble varslet sympatiaksjoner, og blant annet boikott fra Universitetssykehuset i Stavanger, Ahus, Ullevål og Aker sykehus. I Trondheim varslet Fagforbundet at deres medlemmer i Renholdsverket og Retura ville tas ut i sympatiaksjon fra og med 25. mars, noe som i praksis stoppet søppelhentingen fra Sentrum Røntgen. Dagen etter kunne Sentrum Røntgen melde at de hadde besluttet å melde seg inn i Spekter, og undertegne tariffavtale med AFP for de ansatte.

Tilbake til Bregman, som for å understreke misforholdet mellom lønn og samfunnsfunksjon også skriver om en annen streik – i en bransje med atskillig høyere lønnsnivå enn renovasjon – nemlig bankstreiken i Irland i 1970. Streiken startet i mai, og i juli skrev The Times at: «De tallene og utviklingslinjene vi har tilgang til, indikerer ikke at tvisten har hatt ugunstig effekt på økonomien hittil.» Streiken skulle vare i hele seks måneder. I 2013 kunne en irsk journalist gi følgende refleksjon: «Hovedgrunnen til at jeg ikke husker stort fra bankstreiken, var at den ikke hadde noen negativ innvirkning på dagliglivet.»

Det kan nesten virke som at jo mer kritisk en samfunnsfunksjon er, dess lavere verdsettes de yrkene som sørger for å oppfylle disse funksjonene. Lista er lang, og hvis du lurer på hvem disse er skal du få et hint: vi som samfunn har de siste ukene omtalt dem blant annet som helter, og vi har gitt dem rause mengder applaus. Men applaus i seg selv har aldri betalt husleia for noen.

Har det så blitt hakk i plata slik at låta om samfunnskritiske yrker og lønnsnivå går på repeat? Det er meget mulig. La i så fall denne teksten være et bidrag til at hakket blir så dypt at låta fortsetter på repeat fram til og gjennom hele tariffoppgjøret til høsten. Intet mindre enn et lønnsoppgjør med reallønnsvekst og innhenting av etterslep vil kunne dytte platestiften videre.