Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider i hjemmesykepleie for barn og unge

Hvem skal sikre morgendagens velferdstjenester når fagpersoner velger seg bort eller ikke klarer mer? Hvor mange har vi råd til å miste?

En kompetent tjeneste

Hjemmetjenesten i Lillevik har 30 ansatte i alderen 24 til 61 år – 15 sykepleiere og 15 helsefagarbeidere dekker opp en døgnkontinuerlig turnus, og yter nødvendig helsehjelp til kommunens innbyggere. Gjennom de siste årene har kompetansen i hjemmetjenesten økt. De har økt kompetansen sin på dialyse, CVK, respiratorbehandling og ulike kateter. Kompetansehevingen har kostet kommunen mye, men kommunedirektøren Peder Ås synes det har vært viktige grep for å sikre innbyggerne gode helsetjenester.

Nesten tre av ti helsefagarbeidere jobber ikke innenfor helse- og omsorgstjenestene. Statistikk viser at én av fem nyutdannede sykepleiere forsvinner fra helse- og omsorgstjenestene innen ti år etter at de er utdannet. Den gjennomsnittlige avgangsalderen for sykepleiere er 57 år – ikke fordi de kan gå av tidlig og leve herrens glade dager med feite sluttpakker, men fordi de er slitne og ikke klarer mer. Fra fylte 60 går også andelen yrkesaktive helsefagarbeidere drastisk ned.

Kompetansen forsvinner fra Lillevik

I løpet av noen år i Lillevik hjemmetjeneste kommer det til å slutte fire kompetente sykepleiere og fire kompetente helsefagarbeidere. Flere kommer til å gå av med pensjon, bli ufør eller bli langtidssykmeldt på grunn av belastninger. Ettersom det er stor mangel på sykepleiere og helsefagarbeidere, finner ikke kommunedirektøren like mange nye som ønsker å jobbe i Lillevik. I stedet for må de leie inn sykepleiere og helsefagarbeidere fra bemanningsbyrå.

Flinke folk, men de blir som regel ikke mer enn noen måneder, noe som fører til at det blir vanskelig å sikre kompetansen i tjenesten. Dyrere blir det også, opp mot 150 prosent økning i lønnsutgifter per årsverk vikar.

Hvem skal sikre morgendagens velferdstjenester?

Selv om verken Lillevik er en kommune eller Peder Ås er kommunedirektør, er denne problemstillingen høyst reell. Både med tanke på kompetansebehov og frafall. Det er en reell utfordring. For hvem skal sikre morgendagens helse- og omsorgstjenester, når vi ikke klarer å rekruttere og beholde kompetente fagfolk?

Jørn er en kompetent og dyktig sykepleier. Han har jobbet som sykepleier i tre år, men synes at lønna er for lav mot hva belastninga er. I løpet av kort tid, kommer han til å forsvinne fra yrket og heller satse på en utdanning og et yrke hvor han kan tjene godt, samtidig som han kan jobbe til han er pensjonist uten å slite seg ut. Jeg er helsefagarbeider og tror ikke at jeg kommer til å stå i jobben fram til jeg blir 62. Til det er belastninga for stor og lønna for dårlig. Både jeg og Jørn blir nok en del av frafallsstatistikken.

Vi har kompetanse til å se det ikke andre ser

Det er ikke sånn at vi steker vafler og koser oss hele vaktene. Vi observerer, vurderer, behandler, evaluerer og dokumenterer. Vi yter helsehjelp som tidligere kun ble utført på sykehusenes intensivavdelinger. Det krever at vi har kompetanse nok til å vurdere virkning av det vi gjør, vurdere forverring eller bedring og sette i gang tiltak – basert på det vi ser. Det er komplisert, og det krever mye kompetanse når man skal gjøre alt dette på en god måte.

Vi har kompetanse til å se det ikke andre ser. Ut ifra hva vi ser, gjør vi tiltak for å undersøke nærmere og tiltak som gjør at situasjonen bedres eller at personen får hjelp fra et høyere nivå i helsetjenesten. Vi har grunnkompetanse til å kunne lære oss å håndtere de mest kompliserte prosedyrene, prosedyrer som tidligere har vært forbeholdt intensivavdelingene, for eksempel respiratorbehandling.

Det er kritisk mangel på vår kompetanse, og behovet for oss vil bare bli større.

Belastende å jobbe ubekvemt i 40 år for ei god lønn

Vi står i en situasjon hvor vi ikke klarer å få tak i nok helsepersonell. Flere av dem som kommer, velger seg ofte bort, til fordel for andre jobber hvor de tjener bedre og har mindre belastninger. Dersom man skal ha ei god lønn, må man jobbe de mest ubekvemme vaktene.

Ser man på belastningen og risikoene ved å jobbe ubekvemt, er det heller ikke så gode ubekvemstillegg vi har på kveld, natt og helg. Det er altfor belastende å stå i en jobb i 40 år hvis ei grei lønn betyr at man for alltid må jobbe de mest ubekvemme vaktene.

KS bør ta på seg spanderbuksene

Etter fjorårets latterlig lave lønnsoppgjør i kommunal sektor har vi nå et nytt oppgjør foran oss – mellomoppgjøret. På den ene siden finner vi arbeidsgiverne, representert av KS, (kommunenes interesseorganisasjon), mens våre fagforeninger er våre representanter på den andre siden. Nå bør arbeidsgiversiden i kommunesektoren ta på seg spanderbuksene og gi oss mer enn 76 øre i timen – 1400 i året som de fleste av oss i turnusbaserte tjenester fikk i fjorårets lønnsoppgjør i kommunal sektor. Rett og slett for å sørge for at vi ikke bare rekrutterer nye, men at vi beholder de som rekrutteres og de som allerede er her.

Lønn er en stor del av det å kunne rekruttere og beholde kompetanse på kort sikt. I tillegg må man se på andre tiltak for at flere klarer å stå i jobben. Hvis dette ikke skjer, er jeg redd for hva som skjer i framtida.

Hvem skal sikre morgendagens velferdstjenester når fagpersoner velger seg bort eller ikke klarer mer? Hvor mange av oss har dere råd til å miste før dere gjør mer for å beholde oss?