Lager du perfekte cupcakes?

= kan dra dit pepper'n gror

2016021210560020160212132306

Vidar Eriksen

Du kan være skikkelig bra uten å måtte overgå andre hele tiden.

I mange år satte jeg meg selv i parentes. Ja, det var slik det kjentes. Den jeg ønsket å være ble skjøvet fullstendig til side, og Parentes-Hannah fikk leve i beste velgående.

Parentesen besto i å undervurdere meg selv i møte med med andres talenter.

«Hun/han er så mye bedre enn meg, så derfor gjør ikke jeg det,» var mitt gjentagende refreng. Hver gang jeg ikke oppnådde det jeg ønsket, så kom refrenget susende på ei fjøl og lullet meg inn i denne destruktive sirkelen av Alle andre er så mye bedre enn meg-sporet.

«Hun synger bedre, så derfor fikk hun hovedrollen, så klart.»

«Han er jo så høy og vakker. Lille meg kan ikke matche ham.»

Eller:

«Hun snakker bedre for seg, derfor trenger ikke jeg å heve stemmen.»

Eller:

«Hun er jo så god på å skrive søknader. Derfor lar jeg være.»

Slik holdt jeg på. I det vide og det brede. Jeg blir flau over å skrive dette nå, men den gangen var det helt ærlig ganske behagelig å være i denne komfortsonen. Det krevde ikke så mye av meg, og jeg trivdes som jenta med uant potensial.

Vendepunktet kom da en god venn sa: – Hannah, hvorfor lar du folk kjøre over deg med traktor?

Jeg ble sinna da hun sa det, men visste at hun hadde rett. Jeg forsvarte meg med nebb og klør, men i dag – 20 år etter – har jeg takket henne for den setningen. Det ble en slags oppvåkning. Jeg trengte å fjerne meg fra komfortsonens lune havn, og litt etter litt lærte jeg meg å fjerne parentesen og vise at jeg duger. Skikkelig bra faktisk.

Dette er ikke en artikkel om at vi for guds skyld ikke må sammenligne oss med andre. På sett og vis er det naturlig å gjøre det. Sammenligninger er uunngåelige. Dette er heller ikke en artikkel om at vi ikke må bry oss om hverandre og se andres lidelse. Men det er sammenligningshelvetet som er rundt meg til enhver tid jeg vil til livs.

De femten minuttene av berømthet som Andy Warhol snakket om i 1968 under sin utstilling på Moderna museet i Stockholm, har blitt til sannhet. Og hvermansens 15-minutters berømmelse fører med seg behovet for å overgå hverandre. Ikke bare i cupcakes, perfekt interiør, vellykkede venner, skryting av dine, mine og våre barn, eller den lykkelige skilsmissen. Det manifesterer seg også i vårt behov for å vise hvor gode mennesker vi er.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VELLYKKET: Vi overgår hverandre i å vise fram flotte cupcakes og perfekte barn på Facebook. Men vi kritiseres også for ikke å bry oss nok over alle verdens lidelser.

VELLYKKET: Vi overgår hverandre i å vise fram flotte cupcakes og perfekte barn på Facebook. Men vi kritiseres også for ikke å bry oss nok over alle verdens lidelser.

COLOURBOX

Det foregår omtrent slik:

– Jaså, så du legger ut bilde av deg selv drapert i det franske flagget etter Paris-terroren. Hva med Beirut? For ikke å snakke om terrorhandlinger i Mali? Irak? Og hva med Palestina?

Og jeg legger samvittighetsfullt ut ny oppdatering med:

«Je suis Beirut, Irak, Paris, Mali, Syria, Palestina.»

Så leser jeg denne:

«Unnskyld meg, Facebook, men hvorfor skulle jeg endre profilbildet for å støtte Frankrike og folk i Paris? Hvorfor i helvete skulle jeg det? Jeg syns det er en fornærmelse at det ikke er noe alternativ for meg der. Hvor var de libanesiske flaggene da det var et terroristangrep i Beirut for to dager siden? Hvor var det syriske flagget hele tiden? Hvor var det armenske flagget på 100-årsdagen for det armenske folkemordet? Jeg vet det er en tragedie, men det skjer overalt. Jeg er fornøyd med mitt eget profilbilde, ellers takk.»

Jeg skjønner frustrasjonen. Jeg blir selv frustrert når det kreves at jeg må huske all verdens lidelse fordi jeg ønsket å vise sympati med en tragisk hendelse.

Ifølge diverse FB-oppdateringer kan jeg egentlig bare svelge mine egne trivielle problemer med et glass vann, for hva med henne som ber meg holde kjeft fordi hun har mistet begge foreldrene sine på ett år, selv har kreft og ikke vet hvor det ender?

Der satt den igjen.

Det jeg klager på gir bare dårlig samvittighet hvis jeg skal sammenligne det med kreft og død.

Bevares, vi har godt av å se forbi vår egen nesetipp, og det er bra å bli minnet om andres problemer for å sette ting i perspektiv. Men min påstand er at det skal være helt legitimt å ha egne problemer og utfordringer uten å måtte måle meg med andre hele tiden.

Se for deg følgende scenario:

Terapeut: – Hva har du med deg til meg i dag?

Klienten forteller.

Terapeut: – Hæ. Kommer du til meg med et så lite problem. Ta deg en chillpill. Det er da ikke noe å klage over. Tenk på dem som…

Som gestaltterapeut ville jeg aldri sagt eller gjort dette mot mine klienter. Det kunne ikke falle meg inn. Jeg er tvert imot opptatt av at ingenting er for lite eller for stort i terapirommet.

Men klientene selv sitter ofte med følelsen av at det de kommer med er for lite, for dumt, for smålig, for teit. Jeg bruker tid på å trygge dem på at de ikke behøver å sammenligne egne problemer med andres. Det hjelper ikke at andre har større problemer hvis du selv sliter. Som terapeut er det skummelt å vite at det er mange som går rundt som trykkokere uten ventil fordi de tror at alle andre har det så mye verre enn dem selv og derfor ikke tør å snakke om det som plager dem.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal leve det nye året sammenligningsfritt. Og ønske alle små og store utfordringer velkommen. Samme hva utenforverdenen måtte mene om meg og mitt. Hos meg selv og hos dem jeg møter i hverdagen. Godt nytt år!

Hannah Wozene Kvam

Kultur- og nærmiljøleder, artist, skribent og slam-poet.

«Jeg har bestemt meg for at jeg skal leve det nye året sammenligningsfritt.»