– Kjære Erna, jeg har ikke råd til tannlege

DRØMMER: Drømmer er gratis, heldigvis. Men drømmer er også smertefrie, skriver Ramona Synøve Bakke Olaussen .

DRØMMER: Drømmer er gratis, heldigvis. Men drømmer er også smertefrie, skriver Ramona Synøve Bakke Olaussen .

Privat

– Før gråt jeg hver gang jeg så meg i speilet, under den daglige tannpussen. Nå har jeg ikke flere tårer igjen, skriver Ramona Synøve Bakke Olaussen. I denne kronikken skildrer hun det vanskelige livet med tannkjøttsykdom, tannlegeskrekk og dårlig råd.

2017040515134720170426164659

tips@fagbladet.no

Kjære Erna Solberg. Om du leser dette, så skal du vite at det er skrevet i ren fortvilelse, og brutalt ærlig. Hvert ord er skrevet i smerter. Ikke bare fysisk, men også psykisk. Det er ikke lett å utlevere seg selv på denne måten. Først og fremst, så er jeg ikke ute etter medlidenhet. Ei heller sympati. Jeg er ute etter å fange din oppmerksomhet, i et håp om at du får et innblikk i hvordan det er å leve med tannsmerter 24/7. Har du selv erfaring med det? Jeg mener tannsmerter som tar fra deg nattesøvn? Livsgleden, matlysten, og selvtilliten? Smerter man har gått med i årevis?

Les mer om tannhelse hos Fagforbundet Ung

Du skjønner, før, da jeg jobbet fullt, da jeg var veldig aktiv og jobbet masse, selv da hadde jeg ikke råd til tannlege (som alenemor, og lavtlønnet måtte pengene gå til hus, hjem, klær, mat osv.). I tillegg har jeg slitt med tannlegeskrekk, og disse to er ikke en bra kombinasjon. Men vet du, jeg overvant denne frykten såpass at jeg startet prosessen med å gå jevnlig til tannlegen. Men det er bare et problem; som ufør har man egentlig ikke råd til det.

Åtte av ti vil betale mer skatt for billigere tannhelse

Om du leser dette, så kanskje du tenker at det er litt min skyld? «Sånn går det når man ikke passer på tennene sine», eller «når man ikke prioriterer tannlegen.» Vel, ja og nei. Det er ikke min skyld at barnetannlegen på skolen var hardhendt, og boret flittig i mine tenner. Ganske snodig, for jeg kan virkelig ikke huske at jeg hadde tannverk. Det jeg derimot husker godt, er at jeg slet med mellomørebetennelse titt og ofte. Eller barneleddgikten, det var fryktelig vondt. Men ikke tannverk. Likevel ble tennene mine boret dypt, og fylt opp med giftig, kvikksølvfyll – amalgam.

Det er ikke min skyld at disse fyllingene nå knuser tennene mine, fordi de utvider seg med årene. Biter for biter faller ut, og en metallsmak i munnen gjør det ubehagelige enda mer ubehagelig. Det er heller ikke min skyld, at jeg er blitt ufør, og at jeg ikke klarer å betale tannlegene det de forlanger for å fikse en slik tann.

Ap vil ha tennene tilbake

Det er heller ikke min skyld, at jeg som følge av å hatt barneleddgikt, har fått med Sjøgren-syndromet på kjøpet. Dette er selvsagt ikke ideelt for tannhelsen, men det kan forklare deler av min tannhelseproblematikk opp gjennom årene. Eller når jeg oppå alt dette også har fått en svært aggressiv tannkjøttsykdom som heter periodontitt. Personlig kaller jeg den periodondritt. For dette er en skikkelig grusom sykdom, både i smerter, men også for psyken. Den spiser opp tannbeinet. Den gjør at du bare går rundt og venter på at tennene skal falle ut. Den får tannkjøttet til å trekke seg opp, og det ser virkelig ikke pent ut. Den skaper betennelser som er så smertefulle, at man nesten må slå hodet i veggen, for å få noe annet å tenke på.

Kjære Erna, om du leser dette, om du fortsatt er med meg, kan du svare på en ting? Hvilket regnestykke har dere hatt foran dere, når dere har satt like satser for høytlønnede, som lavtlønnede, enslige foreldre og uføre? At tannlegeprisene er de samme, uansett lønn eller trygd? Hvordan har dere fått det til å gå opp? Jeg får det i alle fall ikke til.

Syke eldre trenger god munnhelse

Refusjon, ja. Det får jeg heldigvis. Men vet du, selv det kan bli dyrt i perioder. Når man ikke har mer å rutte med, enn til faste utgifter, mat på bordet og de aller høyst nødvendige tingene så blir det vanskelig uansett. Men hadde det bare vært dét, men det er det ikke. For det er nemlig ikke refusjon på tenner som er knust av amalgam. Kostnadene for å fikse bare en tann er i noen tilfeller høyere enn hva jeg betaler i husleie. Hvordan mener du da at jeg skal ha råd til det på en uføretrygd? Kanskje du kan lære meg det?

Jeg har gått jevnlig til tannlegen i snart to år. Men det som er en utfordring for meg, er at jeg bare har råd til å gå en gang i måneden. I løpet av den måneden får andre problemer god tid til å godgjøre seg. Til slutt så blir problemene så store at man gir opp.

Jeg har gitt opp. Før, så gråt jeg hver gang jeg så meg i speilet, under den daglige tannpussen. Under de daglige rutinene med de små børstekostene man bruker istedenfor tanntråd. For da måtte jeg se tilstanden. Jeg måtte se på skadene. Jeg ser hvor ille det ser ut.

Nå gråter jeg ikke lenger. Det er ikke flere tårer å hente. Nå skjer det hele apatisk. Egentlig så bare ønsker jeg at tennene skal falle ut. For det er da jeg får økonomisk hjelp, til å sette inn nye. Ikke før, men etter at de er falt ut.

Kan du se for deg hvilken psykisk utfordring det er, Erna? Det å vente på at tennene skal falle ut? Jeg har mange ganger vært livende redd for å spise ute. Tenk om de faller ut da? Eller i andre sosiale sammenkomster? Vet du, i dagens samfunn så går de fleste med skinnende, hvite, og plettfrie perlerader. Det er utrolig hva man får med seg, når man sliter med et problem. I dagens samfunn, så er man på en måte ikke akseptert hvis ikke tanngarden er plettfri.

Jeg lurer på, Erna, hva ville du ha følt dersom du tok en smertestillende, og forklarte ditt barnebarn at du måtte bare hvile litt sånn at de smertestillende skal få virke. Hvor barnebarnet ditt øyeblikkelig responderer med et hjerte fylt av godhet: «Å, så bra, Mimmi, kanskje de reparerer de gamle tennene dine.»? Hvor du forklarer at smertestillende dessverre ikke fikser det, at tannlegen må fikse det, men at det er litt for dyrt. Hvor igjen ditt barnebarn med hjerte av gull vil hjelpe deg, fordi hun har 200 kroner på sparekontoen sin? Kan du forestille deg hva det gjør med deg?

Kan du forestille deg hvordan det er å få fullstendig panikk, når du ser noen begynner å vifte med kameraet? Ta bilder? Kan du forestille deg å ha smerter 24/7? Hvor det er vondt å spise? Våkenetter på grunn av smerter? Hvor livsglede, matlyst og selvtilliten svinner hen, dag for dag på grunn av tenner?

Jeg vet at dette blir langt å lese. Ikke det at jeg forventer at du leser det, men om du gjør, og du fortsatt er med meg, så har jeg kanskje klart å fange noe av din oppmerksomhet? Det er i alle fall et av mine ønsker for dette året. Det å bli hørt. Forstått.

Jeg mistenker at vi er mange med slike smertefulle utfordringer i Norge. Det er fryktelig trist. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan dere greier å utelukke tenner som en del av kroppen. Altså, hvordan? Tennene sitter da fast i kjøtt og vev, akkurat slik som armen? Eller beinet? Foten? Hvor i alle dager har dere lært at tenner og kropp ikke er under samme kategori?

Jeg vet deres filosofi. En av tannlegene jeg har brukt fortalte meg det. Etter deres oppfatning, så trenger ikke menneskene alle tennene sine. Etter deres beregninger, så holder det helt fint med bare 21 tenner.

Mest sannsynlig skriver jeg alt dette til ingen nytte. Mest sannsynlig må jeg fortsette å gå med smerter og ødelagte tenner. Mest sannsynlig leser du ikke dette. Mest sannsynlig, så utleverer jeg meg dramatisk uten virkning. Annet enn at jeg kanskje skammer meg enda mer. Jeg aner ikke. Men jeg har fortalt meg selv at i år, i det nye året, skal jeg litt ut av komfortsonen min. Dette er mitt første forsøk.

Jeg drømmer om en smertefri munn. Pene tenner. Jeg drømmer om det for oss alle som har de samme utfordringene som meg. Drømmer er gratis, heldigvis. Men drømmer er også smertefrie.

Kjære Erna. Ingen snakker om tannhelsen og problematikken det medfører for folk. Ingen snakker nok, ofte om, eller tar det opp ofte nok. Tenk om du kunne være den som tok tak i dette? Tenk om.

Kronikken ble først publisert på kandusi.no.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy