Kronikk: Kjell Arne Lie, rådgiver i Fagforbundet

Denne kronikken ble først publisert hos Agendamagasin.no

For å gi den hjelpa som barnvernsunger trenger, har vi organisasjoner som gir god hjelp. Men noen av dem vil ha mer enn andre for å gi ungene omsorg. Kommersielle aktører i barnevern vil ha dekt omkostningen for å drive organisasjonen pluss ekstra penger til de som leder dem. Og det er de som leder de kommersielle organisasjonene som tar med seg penger du og jeg har gitt til fellesskapet.

Gjennom avsløringer i media har vi sett at kommersielle aktører i barnevernet tjener millioner av kroner på et behov som vårt samfunn har. Behovet for å sikre barn som trenger det, en trygg oppvekst. Offentlige midler blir brukt for å dekke mangelen på offentlig kapasitet i et marked med for svake reguleringer.

Kommersielle aktører løfter millionene de tjener ut av landet og unngår skatt til fellesskapet. Målsetningen til de kommersielle om å tjene penger på denne grunnleggende tjenesten strider mot ideen om at økonomi ikke skal være et hinder for barn som trenger hjelp.

Det kan være mye som må forstås for å hjelpe barn som lever med for stor grad av utrygghet i sin hverdag. Å skape et system som kan ivareta barnets beste, er en offentlig oppgave. Kommersielle aktører som vil og må tjene penger på denne oppgaven, sikrer ikke den hjelpa barn kan trenge.

Barnevernsarbeidet starter med et barn. Et barn som i sin hverdag opplever at det er utrygt å leve sammen med moren og faren sin. Barnet er en jente på 12 år. Lisa heter hun.

I fire år har hun levd med at faren drikker for mye alkohol. Når han drikker, er han som regel sint på moren og Lisa. Når han er full, og det er han to til tre ganger i uka, så sier han at det er på grunn av dem at ting er blitt så vanskelig.

Han jobbet i byggebransjen og ble skadet i en fallulykke. Han er uten jobb, er mye trist og lei seg og har en hofte som gjør vondt. Moren jobber som renholder i et privat firma. Moren blir ofte stille når mannen hennes drikker. Hun vil ikke at han skal bli irritert eller sint. Det er ofte slik.

Faren er full, irritert, sint og har behov for å forklare sin virkelighet. Det går utover de to nærmeste. De er stille. Vil ikke gjøre det verre. Han er jo bra å være sammen med når han ikke er full.

Lisa har spurt moren om hun ikke kan be faren om å la være å si de ubehagelige tingene. Moren blir lei seg når hun spør om det. Så Lisa har sluttet å spørre. Det er tabu. Lisa synes det er verst når hun ligger i senga og hører faren kjefte på moren. De har ikke så mye penger siden faren er uten jobb.

På skolen er Lisa stille og flink. Læreren gir henne ros. Han legger merke til at hun ofte står for seg selv, men regner med at hun er av den sjenerte typen. Han har så mange andre lever i klassen som trenger oppmerksomhet. Og slik går dagene. Lisas utrygghet sementeres som en del av Lisas personlighet.

Dette ikke er en unik historie. Cirka 100 000 barn i Norge opplever dette i sine liv[1]. Det skjer i dag og det skjer sannsynligvis i ditt nabolag. Det er barn som lever med for stor grad av utrygghet.

Historien er ikke utfyllende. Det er mye av familiens liv som ikke beskrives. Men vi kan kanskje være enige om at Lisa ikke kan ha det slik? Vi som samfunn mener det. Vi har skapt en barnevernslov som er av de beste i verden. Den er lagd for å beskytte barn som ikke har en trygg nok oppvekst. Gjøre det mulig å slippe unna en barndom som fører til et voksenliv som ikke fungerer.

Hva trenger barnet?

Gjennom de siste årene har flere tilsyn og historier i media vist at barnevernet i Norge ikke har klart å følge barnevernsloven. Menneskerettsdomstolen (EMD) har åpnet ni saker mot barnevernet i Norge.

En undersøkelse fra SSB viser høy turnover i barnevernet[2]. NOU 2017: 12 Svikt og svik viser at barnevernstjenesten er en del av systemet som svikter når barn blir utsatt for vold. For å nevne noen av de tilsynene og rapportene som peker på feil og mangler i barnevernet.

Nåværende regjering har innsett at det er mangler i norsk barnevern. Det er denne innsikten som ligger bak barnevernsreformen (Prop 73. L 2016-2017) og forslaget fra regjeringen om 80 millioner til et kompetanseløft i barnevernet.

I dag er det riktig å hevde at myndighetene jobber godt for at barnevernet skal klare målet sitt. Målet om å trygge barn i utrygge situasjoner. Det krever at ansatte har tid nok til å vurdere hvert enkelt barns behov i den livssituasjonen det er i. Og den ansatte må ha en kompetanse som kommer fra god nok utdanning og en lengre arbeidstid i praksisfeltet.

Barnevernsarbeidet kan deles det i to. Det ene er barnevernstjenestens arbeid, det andre er det miljøterapeutiske arbeidet som utføres på barnevernsinstitusjonene og i fosterhjemmene.

Begge disse hoveddelene krever et systematisk arbeid som må sikres igjennom en trygg tilførsel av økonomiske og menneskelige ressurser.

Lisa trenger et barnevern som kan koble seg på hennes situasjon og gi hjelp ut fra hva hun trenger. For å sikre Lisa dette må de ansatte ha et godt arbeidsmiljø, med et reelt partsamarbeid, som gjør jobben med å nå målet mulig.

Offentlig eller kommersielle?

I et svarbrev fra statsråd Solveig Horne på et dokument 8-forslag (dokument nr. 8:19S (2017-2018)), som er et forslag fra stortingsrepresentanter om å sikre et trygt og stabilt barnevern uten profitt, sier hun:

«Jeg mener at det som utgangspunkt ikke er et problem at kommersielle aktører har en rimelig avkastning på sine investeringer og et rimelig vederlag for sin arbeidsinnsats, når de leverer tjenester det offentlige har behov for.»

Et annet sted i svarbrevet sier hun: «Det er i tillegg ofte utfordrende å måle kvaliteten på og effekten av tiltak og tjenester i barnevernet, og det er stor grad av skjønnsutøvelse i tjenesten. Dermed er det vanskelig å sørge for at alle involverte har tilstrekkelig og lik informasjon om barnets behov og utvikling.»

Nå er jo dette to sitater som er hentet ut fra et lengre svar. Men det peker likevel på noe helt sentralt i alt barnevernsarbeid. Det er komplisert og vanskelig å sikre barnets beste. Her fortelles det om en utfordring i alle organisasjoner; god og riktig informasjon. Barn som lever i utrygghet trenger at voksne med ansvar sikrer samarbeid seg imellom.

Da åpner det seg et helt sentralt spørsmål. Er det mulig å sikre et slik samarbeid mellom en offentlig tjeneste som er organisert for å gi barnet trygghet og en kommersiell tjeneste som er organisert for å tjene på å gi barnet trygghet?

Vi har sett en del eksempler på at de kommersielle ikke er den beste løsningen i arbeidet med barn. Et viktig eksempel er Glassjentasaken. Tilsynsrapporten «Dei forsto meg ikkje» fra fylkesmennene i Troms, Rogaland og Hordaland er vond lesning. Rapporten forteller om svikt i alle ledd i barnevernet og de kommersielle tjenestene var en del av dette.

Hvis vi klarer å se kompleksiteten i barnevernsarbeidet, burde det være mulig å forstå at det kreves et systematisk og høykompetent arbeid for å sikre barnets beste. Dette systematiske arbeid kan bare skapes i et arbeidsliv som er trygt.

Barnevernsansatte i kommersielle selskaper kan i dag ha arbeidsforhold som ikke sikrer det systematiske arbeidet som er nødvendig[3].

Det er bare det offentlige – med sikker tilgang på økonomiske ressurser – som kan sikre et barnevern som kan gi barn det de trenger når de trenger det.

Våre barn skal vokse opp i en trygg tilværelse så lenge det er mulig. Politisk ideologi som tror at kommersielle tiltak kan løse de utfordringene utrygge barn møter, kjenner ikke behovene disse barna har.

Elisabeth Backe-Hansen uttaler «Det hele står og faller med hvilke holdninger våre politikere, departement, direktorat, KS og kommunene har til balansen mellom regulering og markedsstyrt konkurranse, og til betydningen kommersielle aktører skal ha i barnevernet framover.» Holdningen til barnets beste blir et sentralt tema det blir viktig at myndigheten tar inn over seg.

Lisa trenger oss. Hun er et av mange barn. Vi har bestemt at hun skal få hjelp når hun trenger det. La oss ikke usette henne for prøving og feiling ved å opprettholde et kommersielt barnevern som må tjene penger til eiere for å klare å gi henne det hun trenger. Det øker ulikhetene og i det store bildet utryggheten for mange barn.

Kilder:

[1] Arbeids- og sosialdepartementet skriver i en rapport i 2005 at det kan dreie seg om så mange som 200000 barn. Tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at 50-150000 barn i Norge lever med foreldre som er avhengige av rusmidler (Rossow, Moan & Natvig, 2009). I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2011 heter det at 90000 barn her i landet har minst en forelder som misbruker alkohol og hos 410000 norske barn har en av foreldrene en psykisk lidelse.

[2] SSB: I det kommunale barnevernet var 31,5 prosent fra 2010 til 2011. Institusjoner innen barne- og ungdomsvern som ligger høyere med 35,0 prosent.

[3] FriFagbevegelse 20.09.2016: Barnevernsansatte i kommersielle barnevernsinstitusjoner jobber 33 prosent mer enn sine kolleger i statelig institusjoner. Men de tjener ikke mer. Tvert imot.