Ulikheten vokser i Norge

– Regjeringen løfter ikke en finger for å stoppe utviklingen. Tvert imot.

Jan-Erik Østlie

Forskjellene har økt i hele den vestlige verden i over tre tiår. Sinnet og frustrasjonen som følger har gitt høyrepopulismen gode vekstvilkår.

2017061212444320170612144311

«Den viktigste årsaken til de fortsatt relativt små forskjellene i Norge, er at vi har en sterk fagbevegelse.»

tips@fagbladet.no

Høyrepopulistene har ikke noen løsning på ulikhetskrisen, tvert imot. Ved å spille på folks frykt og sette svake grupper opp mot hverandre, kan de aller rikeste fortsette å karre til seg framover.

Også i Norge øker forskjellene. Selv om vi har relativt små forskjeller sammenlignet med andre land, vokser forskjellene i både inntekt og formue. Og forskjellene er langt større enn mange tror: I følge Statistisk sentralbyrå eier den rikeste tidelen over halvparten av all nettoformue i Norge. De 0,1 prosent rikeste – den rikeste tusendelen – eier nesten 10 prosent av all formue.

SV vil stoppe dumping av ansattes pensjon

Regjeringen løfter ikke en finger for å stoppe utviklingen. Tvert imot. De kutter skattene med milliarder for de aller rikeste, samtidig som de gjennomfører smålige kutt i barnetillegget for uføre forsørgere. Mens formue hoper seg opp på færre hender, og rikdom og makt i stadig større grad går i arv, valgte regjeringen å fjerne arveavgiften. Det er gjennomgående de med størst formue og inntekt fra før som får mest arv. Og når de med mest formue og arv betaler mindre skatt, må resten av oss betale mer skatt.

Samtidig er de økende forskjellene en del av en internasjonal trend. Det er ikke bare å vedta lavere forskjeller over natten. Det kreves langsiktig arbeid og folkelig mobilisering. Den viktigste årsaken til de fortsatt relativt små forskjellene i Norge, er at vi har en sterk fagbevegelse. I et arbeidsmarked der sosial dumping dominerer i enkelte bransjer, der kriminelle får fritt spillerom på byggeplasser og der stadig flere risikerer å måtte jobbe i midlertidige stillinger, har derfor fagbevegelsen en avgjørende rolle i kampen for små forskjeller.

Men politikken er likevel avgjørende om vi skal fortsette å være et land med små forskjeller. Det er enklere å øke forskjellene enn å redusere dem. Når forskjellene øker tilstrekkelig mye, har dette en tendens til å få en selvforsterkende effekt som øker forskjellene enda mer. Større forskjeller svekker oppslutningen om en sterk velferdsstat. Ulikhet skaper altså mer ulikhet. Men det fungerer også motsatt: En sterk velferdsstat og små forskjeller forsterker hverandre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ULIKHET: SV mener forskjellene i Norge har økt de siste årene, og fremmet nylig 35 tiltak for å minske forskjellene.

ULIKHET: SV mener forskjellene i Norge har økt de siste årene, og fremmet nylig 35 tiltak for å minske forskjellene.

colourbox

SV-leder ønsker nullprofitt i velferdsstaten

SV fremmet nylig 35 tiltak for lavere forskjeller, blant annet et mer omfordelende skattesystem, bevaring av fellesskapets eierskap til naturressurser og en bedre skole med nok lærere i klasserommene. Et annet sentralt forslag er økt barnetrygd. SV ønsker å øke barnetrygden for alle barnefamilier, men særlig rette den inn mot grupper med høy risiko for fattigdom, som enslige forsørgere og familier med flere barn.

Hvert tiende barn, over 98.000, vokser i dag opp i fattigdom. Andelen barn i fattige familier har siden 2014 vært høyere enn andelen for befolkningen som helhet. Barn som vokser opp i fattigdom har langt større risiko for dårlig fysisk og psykisk helse. Som voksne har de langt større risiko for selv å falle utenfor. Fattigdom går i arv. Det finnes ulike oppfatninger om fordeling, men en kan ikke skylde på barn for hvilken familie de er født inn i. Å bekjempe barnefattigdom burde derfor være et sentralt mål for alle politiske partier. Det er det ikke.

Både Statistisk sentralbyrå (SSB) og flere offentlige utvalg har vist hvor viktig barnetrygda er for omfordeling. Likevel har barnetrygda stått stille i tjue år. Hvis barnetrygden hadde blitt prisjustert siden 1996, ville 18.000 barn ha kommet ut av fattigdomsgruppen.

På høyresiden ønsker mange å behovsprøve barnetrygden, altså at den kun skal gå til «dem som trenger det». Det ville vært et fatalt feilsteg. Om barnetrygden blir redusert til en almisse til de fattigste, vil den raskt miste sin funksjon. Erfaringen fra andre land viser nemlig at særordninger for utsatte grupper raskt blir fjernet. Her hjemme kan regjeringens angrep på uføre forsørgere tjene som eksempel på dette. Den store styrken til universelle velferdsordninger er nemlig nettopp at den favner så bredt. Alle med barn får barnetrygd, også de rike, noe som også sikrer oppslutningen om ordningene. Til gjengjeld betaler de rikeste mer skatt. Om høyresiden er bekymret for at de rikeste ikke betaler nok skatt, vet jeg om et par skattekutt de kunne droppet.

Diskusjonen om barnetrygden berører en viktig politisk forskjell mellom høyre- og venstresiden i spørsmålet om fordeling. Det er nemlig ikke mulig å bekjempe fattigdom med almisser til de fattigste. Fattigdom kan bare bekjempes ved å redusere forskjellene. Derfor bør valgkampen til høsten handle om hvordan vi kan bevare noe av det beste med Norge: De små forskjellene.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy