Kronikk: Kim Pilgaard, autorisert psykiatrisk helsefagarbeider

tips@fagbladet.no

Sliterne fortjener å bli tatt vare på. De fortjener å bli pensjonister litt før vi andre som ikke har slitsomme jobber. Jeg har selv stått i en sliterjobb. Det var bare en kort periode, men den var lang nok til at sliterne har fått min uforbeholdne respekt.

Men. Jeg sliter med å forstå hvorfor vi som ikke er slitere skal straffes for at sliterne skal få det som de fortjener. For meg føles det som en straff – eller kanskje aldersdiskriminering – når jeg ikke har noe vern mot å bli sagt opp etter jeg har fylt f.eks. 65 år.

Arbeidsgiver trenger ikke noen grunn til å sparke meg. De trenger bare henvise til (sær)aldersgrense i overenskomst eller særavtale. Dette er vilkår som er framforhandlet av partene. I mine øyne ser det ut til at partene har trodd at det bare er slitere i arbeidslivet, at alle jobber er slitsomme og ikke kan/bør utføres av folk over 62/65/67.

Selv er jeg fysisk oppegående. Legen min sier at jeg er omkring 50, men dåpsattesten sier altså noe annet. Jeg har en interessant jobb i helse- og omsorgssektoren. Den er ikke mer slitsom enn at jeg har tatt tre utdanninger de siste seks årene, samtidig som jeg har jobbet.

Mentalt har jeg altså heller ikke nådd en alder hvor pensjon ser forlokkende ut. Men jeg kan altså bli tvunget til å pensjonere meg. Og fagforeningen min kan ikke (vil ikke?) hjelpe meg. Den har gitt arbeidsgiveren min nærmest uinnskrenket makt til å sparke meg uten grunn. Og – jeg er jo ikke alene. Jeg både ser og leser om mange, mange andre som er i min situasjon.

Hvorfor skal arbeidsgiver sitte med makten til å gi oss sparken uten grunn bare fordi vi har hatt bursdag seksti-noen ganger, mens de må gi oss en grunn så lenge vi er yngre enn seksti-noe? Det sliter jeg med å forstå.

Kritikk skal jo helst være konstruktiv, så her er et forslag til fagforeningen min: Lag et miniseminar hvor noen av oss som har passert 60 og ikke er i slitsomme jobber får møte en eller flere av dem som forhandler på våre vegne.

Jeg tenker at det er greit hvis forhandlerne får innblikk i hva andre enn sliterne tenker. Det blir flere og flere av oss. Og så tenker jeg at det hadde vært greit å være medlem i en fagforening som klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Som klarer å tenke på både sliterne og vi andre. Mange av oss over 60 klarer det.