MENINGER
– Tenk deg at dette er din mor
Illustrasjonsfoto.
Shutterstock
Mor gleder seg voldsomt til å få besøk. Hun vet ikke at det kun er satt av fem minutter til oppdraget.
Kenneth Solheim
Tillitsvalgt i hjemmesykepleien i Kragerø kommune
Hun våkner tidlig. Prøver å sove litt lenger, ellers blir dagen så lang. Men gikta, ryggen og de vonde hoftene truer henne opp av senga.
Etter at hun fylte 85 år, har disse plagene til tider blitt uutholdelige.
Mor prøver å finne lyspunktet for denne dagen: Klare å få stelt seg litt på badet. Det tar tid og krefter. Deretter ordne seg en kaffekopp, en brødskive og få i seg medisinene.
Hun orker ikke ha på tv i dag. Hun håper heller noen tar seg tid og henter avisa, så hun kan få med seg siste nytt. Hoftene verker så i dag. Derfor frister det ikke å gå alene for å hente den, selv om det ikke er så langt å gå.
Kaffe og brødskive er fortært.
Mor finner et gammelt ukeblad og fortsetter kryssordet hun begynte på forrige uke, mens tankene flyr: Ringer det på noen i dag tro, eller enda bedre: Kommer noen innom?
Hjemmesykepleien skal komme i dag. Det er 14 dager siden sist. Leverer de bare medisinene i døra, eller har de tid å sitte noen minutter i dag tro? Det hender en sjelden gang de kan ta seg tiden og sitte ned å prate litt. Det betyr så mye. Da er liksom dagen redda. At noen bryr seg, spør hvordan jeg har det og prater litt om vær og vind. Kanskje jeg til og med kan få hjelp å få opp lokket på syltetøyet jeg har så lyst på? Eller kanskje de kunne vært med ut og henta posten? Ofte har de kun tid til å levere medisinene og si: «Hei og ha det», for så å haste videre til mye viktigere oppdrag.
Da det endelig ringer på døra, kjenner hun gleden og spenningen over at det kommer noen. Kjenner nesten kribling i hele kroppen og lurer på hvem det er. Innen hun får reist seg opp av stolen og er på vei ut for å åpne, kommer det et fremmed, men blidt menneske inn. Sykepleieren presenterer seg høflig, spør etter navn og fødselsdatoen min, leverer medisinene og roper på vei ut: «Ha en fin dag».
Mor vet ikke at det kun er satt av fem minutter til oppdraget. Tre av disse minuttene har sykepleier brukt på å finne de rette medisinene og på å gå inn til henne.
Brått blir det veldig stille i huset igjen. Det var så trivelig når sykepleieren var der. Hele stuen lyste liksom opp. Smertene kjentes litt lettere å takle de få minuttene mens noen var her.
Mor får lagt medisinene der de skal være og setter seg på ny ned med kryssordet, mens hun prøver å overse skuffelsen som nå kjennes i hele kroppen.
Avisa får vente til i morgen.
FALLER UTENFOR: – Rusavhengige faller litt utenfor når de blir gamle. Mange har ikke evne til å bo på steder uten tilsyn hele døgnet, sier Ellen-Mari Olsson, spesialhjelpepleier med videreutdanning i psykiatri.
Kathrine Geard
Her kan beboere drikke alkohol og røyke hasj: – De får et litt annet liv
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
Har du rett til særaldersgrense? Nå vil arbeidsgiverne fjerne hele ordningen
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
Rune skrev avskjedsbrev til barna: – Jobba bort både familie og venner
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
Tre ting hjalp Katherine tilbake på jobb: – Jeg må innrømme at jeg var skeptisk
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
Hva er det største problemet på jobben? Jo, det er sjefen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
Får du julebordet dekket? Det er ikke en selvfølge
Kenneth Solheim
Illustrasjonsfoto.
Shutterstock
Kenneth Solheim
Tillitsvalgt i hjemmesykepleien i Kragerø kommune
Hun våkner tidlig. Prøver å sove litt lenger, ellers blir dagen så lang. Men gikta, ryggen og de vonde hoftene truer henne opp av senga.
Etter at hun fylte 85 år, har disse plagene til tider blitt uutholdelige.
Mor prøver å finne lyspunktet for denne dagen: Klare å få stelt seg litt på badet. Det tar tid og krefter. Deretter ordne seg en kaffekopp, en brødskive og få i seg medisinene.
Hun orker ikke ha på tv i dag. Hun håper heller noen tar seg tid og henter avisa, så hun kan få med seg siste nytt. Hoftene verker så i dag. Derfor frister det ikke å gå alene for å hente den, selv om det ikke er så langt å gå.
Kaffe og brødskive er fortært.
Mor finner et gammelt ukeblad og fortsetter kryssordet hun begynte på forrige uke, mens tankene flyr: Ringer det på noen i dag tro, eller enda bedre: Kommer noen innom?
Hjemmesykepleien skal komme i dag. Det er 14 dager siden sist. Leverer de bare medisinene i døra, eller har de tid å sitte noen minutter i dag tro? Det hender en sjelden gang de kan ta seg tiden og sitte ned å prate litt. Det betyr så mye. Da er liksom dagen redda. At noen bryr seg, spør hvordan jeg har det og prater litt om vær og vind. Kanskje jeg til og med kan få hjelp å få opp lokket på syltetøyet jeg har så lyst på? Eller kanskje de kunne vært med ut og henta posten? Ofte har de kun tid til å levere medisinene og si: «Hei og ha det», for så å haste videre til mye viktigere oppdrag.
Da det endelig ringer på døra, kjenner hun gleden og spenningen over at det kommer noen. Kjenner nesten kribling i hele kroppen og lurer på hvem det er. Innen hun får reist seg opp av stolen og er på vei ut for å åpne, kommer det et fremmed, men blidt menneske inn. Sykepleieren presenterer seg høflig, spør etter navn og fødselsdatoen min, leverer medisinene og roper på vei ut: «Ha en fin dag».
Mor vet ikke at det kun er satt av fem minutter til oppdraget. Tre av disse minuttene har sykepleier brukt på å finne de rette medisinene og på å gå inn til henne.
Brått blir det veldig stille i huset igjen. Det var så trivelig når sykepleieren var der. Hele stuen lyste liksom opp. Smertene kjentes litt lettere å takle de få minuttene mens noen var her.
Mor får lagt medisinene der de skal være og setter seg på ny ned med kryssordet, mens hun prøver å overse skuffelsen som nå kjennes i hele kroppen.
Avisa får vente til i morgen.