KRONIKK

– Ved dette valget fikk vi sett negativ personkampanje satt i system for første gang i Norge

2017092915200420170929151829
STRATEGI: Det er flere år siden Aftenposten kunne fortelle at stempling av Jonas Gahr Støre var en målrettet strategi fra Høyre og Frp, skriver Harsvik.

STRATEGI: Det er flere år siden Aftenposten kunne fortelle at stempling av Jonas Gahr Støre var en målrettet strategi fra Høyre og Frp, skriver Harsvik.

Ole Palmstrøm

"Det lykkelige valg" heter en komedie av forfatteren Nils Kjær. For mange ble høstens valg det motsatte – valget som ble tapt på oppløpssiden. Det er tid for ettertanke og analyse.

tips@fagbladet.no

Etter at det hadde vært solid flertall for ny regjering i ti måneder i strekk, glapp stortingsflertallet for de rødgrønne partiene i aller siste liten. Etter et slikt nederlag er det mange som melder seg på med både kommentarer og gode råd. Felles for mange er at kommentatorene henter fram sine egne, nystriglede kjepphester fra stallen. Men magefølelse og egne standpunkter er ofte ikke det beste utgangspunktet for gode analyser. Derfor går LO nå grundig til verks, og gjør en stor medlemsundersøkelse, der vi ser nærmere på hva som skjedde, hvilke saker som var avgjørende for våre medlemmer og hvordan de ulike politiske partiene framstod utover i valgkampen. Det vil gi et godt grunnlag for å mene noe om hva som avgjorde valget for LO-medlemmene.

Noen refleksjoner kan vi likevel gjøre oss allerede. For det første er dette valget ikke noe rop om mer høyrepolitikk. Ser vi på den samlede oppslutningen for de partiene som ønsket regjeringsskifte – inkludert MDG – ser det slik ut de siste valgene:

2009 De rødgrønne 49,4 % De borgerlige 49,5 %

2013 De rødgrønne 44,3 % De borgerlige 53,9 %

2017 De rødgrønne 49,3 % De borgerlige 48,8 %

Det betyr at det ved valget i 2009 var et knapt borgerlig flertall, men valgordningen gjorde at venstresiden ble sittende. I 2013 var det et klart borgerlig flertall, men i 2017 fikk de færre stemmer bak seg enn opposisjonen. Taktisk stemmegiving på Oslo vest brakte Venstre over sperregrensen og sikret foreløpig gjenvalg. Men noen høyrevind blåste det altså ikke over landet denne gangen.

I ettervalgsanalysen vil vi også kunne se hva som gjorde at særlig Senterpartiet gjorde et formidabelt valg. Partiet ser ut til å ha stått fram som de som tok på alvor den uro folk føler for at bygda deres skal bli fraflyttet, at det blir lange avstander til offentlige tjenester og så videre. Stikkord her er sentralisering av nødetatene, sykehusnedleggelser, kommunereform, fiskeripolitikk, landbrukspolitikk. Mange gjennomskuet "reformene" fra Høyre og Frp: Det blir ikke flere politi i nabolaget av at lensmannskontoret blir nedlagt – selv om de kaller det en "nærpolitireform".

Ved dette valget fikk vi også sett negativ personkampanje satt i system for første gang i Norge. I mange andre land er negativt kjør mot personer en del av det normale politiske spillet. Denne måten å drive kampanje på virker dessverre. Det er flere år siden Aftenposten kunne fortelle at stempling av Jonas Gahr Støre var en målrettet strategi fra Høyre og Frp. I de siste ukene før valgkampen toppet det seg, og gjorde det vanskelig for ham å nå fram med saker. Når høyresiden først har introdusert denne måten å jobbe på, er det dessverre grunn til å tro at det vil prege hele det offentlige ordskiftet i årene framover.

I sin selvbiografi forteller den tidligere britiske statsministeren og Labour-lederen Tony Blair om et råd han fikk av sin australske kollega. "Gå aldri til valg på å øke skattene, hent ellers penger fra folk "anyway you f***ing want", men om du går til valg på økte skatter kommer de til å rive deg i stykker." Kan hende hadde det vært lurt å låne øre til rådet Blair fikk, også for det norske Arbeiderpartiet. Det er vanskelig å se at partiet fikk noen gevinst av å være åpen og ærlig med sitt skatteopplegg. Detaljene om hvem som skulle betale mer i skatt (ingen med vanlige inntekter), og hva pengene skulle gå til (helse, skole, elderomsorg) druknet i debatten. Folk fikk med seg beløpet på 15 milliarder, og media lagde egne skattekalkulatorer om hvordan "Jonas-skatten rammer DEG".

På den andre siden slapp Høyre og Frp helt unna, siden de nektet å fortelle om sitt skatteopplegg for de neste fire årene. Skattekuttene kommer til å bli et sted mellom 0 og 50 milliarder, ble vi fortalt. Og eventuelle kutt i velferden får komme som en overraskelse. Det er vanskelig å skjønne hvordan media kunne unngå å forlange bedre svar.

I løpet av de siste ukene før valget ble det levert 40 meningsmålinger. Alle sammen skulle kommenteres og analyseres. Det tok både mye spalteplass og sendetid i media, som ellers kunne blitt brukt til å diskutere saker. Store satsinger på skole ble lansert, løfter for både eldreomsorg og for milliarder til sykehus ble presentert, uten synlig interesse. Dessuten ble helhetlige pakker for blant annet 300.000 sårt tiltrengte arbeidsplasser de neste årene forsøkt gjort til hovedsaker i valgkampen for Arbeiderpartiet. Igjen uten å nå igjennom. Det nytter imidlertid ikke å skylde på media – ansvaret for å løfte saker ligger hos partiene. Dersom de ikke lykkes, er det fordi de ikke gjør en god nok jobb – og fordi de kreftene som heller vil diskutere person og målinger er flinkere.

Valgkampen ble også preget av en debatt om "norske verdier", gjerne koblet til innvandrings- og integreringspolitikk. Selv om det er et bredt forlik i Stortinget, lykkes det Frp å gjøre asyl og innvandring til et tema. Dersom det skal bli borgerlig flertall, er de avhengig av at Frp får det rommet som trengs for å hente inn rundt 15 prosent av stemmene. Det er i dette lyset vi må se statsminister Solbergs manglende vilje til å reagere på ytterliggående utspill fra den kanten. Høyre er også avhengig av de stemmene det gir å latterliggjøre unge, mørkhudede AUFere eller muslimer på voksenopplæring om valg og demokrati. For partiene på venstresiden er det alltid et stort dilemma hvordan man skal møte bevisste provokasjoner. Men det er interessant å se at Frp ikke vokste de siste par ukene da debatten om verdier hardnet til.

Dette var også det første valget der sosiale medier spilte en stor rolle. Tidligere har valgkampen vært fulle av politiske annonser og reklameplakater. Denne gangen brukte de fleste partiene nesten alle ressursene på nettet, mye på Facebook – med et budskap som ble skreddersydd for hver enkelt. LO og forbundene var også tungt til stede i nye medier. Det blir spennende å se på evalueringene om budskapet traff slik det var tenkt, og hvilke partier som lykkes best.

I mange andre land er negativt kjør mot personer en del av det normale politiske spillet.