Kronikk: Børge Benum, forbundsadvokat, Fagforbundet

tips@fagbladet.no

På individnivå handler #metoo om et oppgjør mot seksuell trakassering og annet uønsket atferd fra hovedsakelig menn mot yngre kvinner/jenter. I et samfunnsperspektiv handler #metoo-kampanjen blant annet om maktutjevning i samfunnet. Dette har blant annet journalisten Per Edgar Kokkvold påpekt i Aftenposten for noen uker siden. Drivkreftene og logikken er mye av den samme som er fagbevegelsens grunntanke. Den samme som også ligger bak den økte forbrukermakten. Fellesnevneren er at sammen er vi sterke. Gjennom sosiale medier får denne bevegelsen en kraft og fart som var vanskelig å forutse og forstå.

Den enorme oppmerksomheten fra de ordinære mediene har medført at kampanjen har hatt solid sprengkraft. Noe har skjedd. Vi står overfor et tidsskille – før og etter #metoo. Hvorfor? Tidligere sto varslerne alene. Ikke få av dem levde i en villfarelse om at det var dem det var noe feil ved. Oddsene for å få gjennomslag ved varsling mot mennesker med makt var dermed dårlige. De få som turte å varsle, ble ikke sjeldent møtt med ulike former for represalier. Dette har forhåpentligvis endret seg nå. #Metoo gjør at varslerne ikke lenger står alene. De virksomhetene som mottar varslene, er tvunget til å ta de på alvor og behandle de seriøst. Sist, men ikke minst, får varslene konsekvenser for de som det varsles mot.

Denne type varslingssaker er krevende prosesser for alle de involverte. Som påpekt av blant annet Jonas Gahr Støre er det grunn til å håpe at det kommer noe positivt ut av dette. Det bidrar til å sette stopper for uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering. Samtidig som det bidrar til et likestilt samfunn, hvor risikoen for uakseptabel oppførsel og maktmisbruk minker. Fra sosiologien vet vi at sanksjoner styrer atferd. Økt oppdagelsesrisiko og betydelig konsekvenser av uønsket atferd bidrar til sannsynligvis til at flere holder seg på matta.

En konsekvens av #metoo er at det har blitt legitimt å varsle mot uønsket seksuell atferd. Gråsoner vil det alltid være. Samtidig som dette neppe bør være noen unnskyldning til ikke vedta retningslinjer om nulltoleranse mot denne type atferd. De fleste vet utmerket godt hvor grensene går og hva som er innafor. Det er litt sånn som å kunne fortelle hva som er en god eller dårlig lærer. Vanskelig å definere eksakt, men få er i tvil om hvem som fortjener merkelappen.

#Metoo har også vært en øyeåpner for lederne i de største politiske partier. I 2001 ble opinionen forledet til tro at Søviknes-saken handlet om en ukultur i Frp. #metoo har med all tydelighet vist at dette er et universelt problem. Vi vet nå at både Arbeiderpartiet og Høyre har mottatt et tjuetalls varsler hver. Det er varslet om uønsket seksuell atferd i de fleste politiske partier.

Ingen vil bli overrasket om det dukker opp flere varslingssaker innenfor for samfunnsområder som gir grobunn denne type uønsket atferd. Det gjelder for eksempel innenfor kultursektoren og idretten. Nylig ble en lege for den amerikanske OL-troppen for en del år tilbake dømt til en lang fengselsstraff for å ha utnyttet sin stilling som idrettslege til å skaffe seg sex med kvinnelig utøvere.

Varsling i og utenfor arbeidsforhold

Arbeidsmiljøloven har siden 2007 hatt regler om varsling. Det er hovedsakelig tre regler. For det første arbeidstakernes rett til å varsle om kritikkverdige forhold. For det andre forbudet mot å møte varslere med gjengjeldelse. For det tredje bestemmelsen om at virksomhetene som hovedregel skal utarbeide interne rutiner for varsling. Et hovedformål med reglene er å beskytte arbeidstakerne som sier ifra om kritikkverdige forhold i virksomheten og samtidig tydeliggjøre at varsling både er lovlig og ønsket.

De varslingssakene vi har sett komme til de politiske partiene kommer stort sett fra partifeller – ofte yngre kvinner.

Disse varslingene faller utenfor arbeidsmiljølovens varslingsregler. Verken varsleren eller den det varsles mot har noe ansettelsesforhold i partiet. Her gjelder partiets vedtekter og eventuell retningslinjer for varsling. Selv om hjemlene er ulike, vil mange av vurderingstemaene være sammenfallende.

Felles for disse varslingene er at de er undergitt foreningsselvstyre. Enkelt sagt innebærer det at de politiske partiene innenfor rammen av partivedtekter, eventuelle retningslinjer for behandlingen av varsler og ulovfestet foreningsrett står svært fritt i spørsmålet om vedtak bør treffes og hva slags innhold det skal ha.

Det kan for eksempel gjelde spørsmål om partiets etiske retningslinjer er brutt eller om en tillitsvalgt fortsatt har partiledelsens tillit når det gjelder tillitsverv. Det betyr en relativt stor grad av skjønnsmyndighet. Et motstykke til det er at manøvreringsrommet for den det varsles mot, og deres juridiske våpendragere, er begrenset. Det ville være et betydelig inngrep i foreningsfriheten om for eksempel spørsmålet om tillit skulle rettsliggjøres og kunne avgjøres av domstolene etter en rettsprosess. Det sier seg nesten selv at et spørsmål om tillit bør ligge fullt og helt til det kompetente foreningsorgans skjønn. De tillitsvalgte det er varslet mot i de tre største politiske partiene har gjennom sitt medlemskapet i partiet samtykket i foreningsselvstyret. Det er ingen velferdssak eller menneskerett å ha tillitsverv i et politisk parti.

Enkelte partier behandler varslene etter likestillingsloven og/eller likestillings- og diskrimineringsloven (i kraft 1. januar 2018). Lovene har bestemmelser som forbyr seksuell trakassering og regler om delt bevisbyrde.

Saksbehandlingen i virksomheten som mottar varsling

For offentlige virksomheter gjelder forvaltningsloven. Den har regler om partsinnsyn og retten til kontradiksjon er grunnleggende i forvaltningsretten.

For de politiske partiene gjelder ikke forvaltningsloven. De er private rettssubjekter som rettslig er å betrakte som foreninger. Domstolene har oppstilt ufravikelige saksbehandlingsregler for foreninger – selv om vedtektene eller andre foreningsdokumenter ikke inneholder slike. Det innebærer at kravet til forsvarlig saksbehandling – herunder kravet til kontradiksjon i hvert fall som et utgangspunkt gjelder. Det siste vil si at den det varsles mot skal ha anledning til å forsvare seg gjennom muligheten til å gi sin framstilling av saken gjennom tilsvar.

Et viktig spørsmål er om kravet til kontradiksjon gjelder også der gjennomgangen av varslene ikke kan tenkes å få rettslige konsekvenser for den det varsles. I praksis ser vi at de det varsles mot av eget tiltak trekker seg fra tillitsverv i partiet. Årsaken til at de trekker seg kan sikkert være ulike. Felles for de sakene vi har sett er at alle har vært utsatt for et stort press.

Enkelt sagt bør retten til kontradiksjon tilpasses situasjonen. Dersom konsekvensen er at en arbeidstaker kan miste jobben tilsier det en annen og mer vidtgående kontradiksjon enn om spørsmålet er om den det varsles mot skal beholde tillitsverv i et politisk parti.

Den virksomhet som mottar varsel om kritikkverdige forhold vil ofte ha nedfelt regler om hvordan varslingen skal behandles. Arbeiderpartiet og Høyre har for eksempel behandlet varslingssakene mot sine sentrale tillitsvalgte i egen partiorganisasjon – med bistand fra ekstern advokat.

En interessant sammenligning er hvordan den såkalte Valla-saken ble behandlet av LO i 2007. Her ble granskingen satt ut til eksterne.

Intern behandling av varslene har klare fordeler. Virksomheten beholder selv kontrollen på framdrift, informasjon, vurderinger og konklusjon. Dessuten har en bedre kontroll med kostnadene. Ved å sette denne type oppdrag ut til eksterne må en være forberedt på betydelige «agentkostnader».

Rett til anonym varsling mv

Det er mange eksempler på at varslingsreglene ikke har fått den gjennomslagskraft som lovgiver ønsker. Varsling fra arbeidstaker har til nå vært risikosport. De arbeidstakerne som vurderer å varsle har måttet tenke seg godt om før en eventuell varsler. Risikoen for mer eller mindre subtile gjengjeldelser fra arbeidsgiver og andre er stor.

Et sentralt spørsmål for en potensiell varsler er muligheten for å varsle anonymt. Etter arbeidsmiljøloven har Arbeidstilsynet en plikt til å holde navnet til arbeidstakere som melder fra om brudd på arbeidsmiljøloven hemmelig. Dette gjelder også overfor den som meldingen gjelder, og bestemmelsen går dermed foran forvaltningslovens regler om partsinnsyn.

Ved varsling til private virksomheter – for eksempel de politiske partiene – gjelder det ingen slik regel om taushetsplikt.

En annen sak er at det er vanlig og ønskelig å forsøke å tilrettelegge for konfidensiell varsling, dvs. at identiteten til varsleren ikke avsløres for andre enn dem som behandler saken.

Varsleren kan også sette dette som et vilkår, og varslingsmottaket vil ofte respektere dette et stykke på vei. I praksis er imidlertid dette vanskelig å gjennomføre fullt ut. Det skyldes at den det varsles mot har rett til å bli forelagt anklagene som en del av kravet til forsvarlig saksbehandling. Det innebærer også at full anonymitet av varsler kan gjøre det vanskelig å komme til bunns i sakene. De fleste er formentlig enige i at partienes håndtering av disse sakene bør bestå "historiens dom".

De politiske partiene stilles av den grunn overfor et dilemma. Varslerne ønsker ofte full anonymitet – også overfor den det varslet mot. På den annen side taler både hensynet til at saken skal bli forsvarlig opplyst, og hensynet til den anklagede, imot at full anonymitet gjennomføres.

Partiene har valgt ulike framgangsmåter. Arbeiderpartiet har så langt jeg kan se valgt å gi de det er varslet mot kontradiksjonsadgang. Enkelte vil mene at Giske burde fått anledning til skriftlig tilsvar. I og med at saken behandles etter partiets retningslinjer med foreningsselvstyret som bakgrunnsrett taler gode grunner for at partiet også kan legge vekt på andre hensyn. Hensynet til varslerne og partiet tilsier at denne type saker bør avsluttes innen rimelig tid.

Høyre har valgt en annen løsning. Det er lagt avgjørende vekt på hensynet til varslerne. Hvorvidt de bryter mot foreningsrettslige prinsipper, er det nok delte meninger om. Riise har trukket seg fra alle tillitsverv i partiet. Dersom behandlingen i partiorganisasjonen leder til eksklusjon, eller andre større inngrep i hans rettsposisjon overfor partiet, taler gode grunner for at et slikt vedtak blir kjent ugyldig ved en domstolsprøving. Men det skjer neppe i praksis.

Det følger av Grunnloven at folkevalgte har rett og plikt til å fortsette ombudet som stortingsrepresentant i den perioden de er folkevalgt. Det er med andre ord ingen mulighet for å trekke seg eller å bli kastet fra dette vervet. Hva som skjer ved neste nominasjonsprosess foran valget i 2021, gjenstår å se.

Politianmeldelse – noen dilemmaer

Verken varslerne eller partiene har så langt jeg kjenner til anmeldt noen av sakene til politiet. Flere av varslerne har tvert imot gitt uttrykk for at de ikke ønsker merbelastninger som etterforskning og avhør innebærer. Det er forståelig. Politiet kan som kjent iverksette etterforskning av eget tiltak. Det er ikke nødvendig å vente på en anmeldelse.

Det er imidlertid flere grunner til at politiet bør etterforske noen av varslersakene. For det første er det politiets oppgave å drive etterforskning av mulige straffbare forhold. Påtalemyndigheten skal ivareta allmenne hensyn. Dette gjelder ikke minst i saker med stor offentlig interesse. Det er således ikke avgjørende at fornærmede ikke ønsker etterforskning. Det kan således ikke være noe å si på at politiet av eget tiltak etterforsker en sak med stor offentlig interesse der en voksen person har hatt sex med en full 16-åring.

For den som det er varslet mot vil det også kunne være en fordel å ha muligheten til å renvaske seg fra voldtektsanklager. Den muligheten har han ikke fått gjennom behandlingen av varslersaken, i og med at han ikke har fått anledning til å gi tilsvar.

Ved en eventuell tiltale og fellende dom er det lovgivers intensjon at straffen skal virke allmennpreventivt.

Interne varslingsrutiner, alkohol samt norsk og svensk straffelov

Arbeidsmiljøloven har i kapittel 2A, som trådte i kraft 1. juli 2017, regler som innebærer at arbeidsgiver har plikt til å utarbeide rutiner for varsling. Etter #metoo har nok de aller fleste virksomheter oppdatert de etiske retningslinjer som blant annet setter nulltoleranse for uønsket seksuell atferd.

Arbeiderpartiet vil for framtiden ikke lenger betale for alkohol på partiets arrangementer. Som Jonas Gahr Støre har uttalt er dette «elefanten i rommet». Arbeiderpartiet er neppe den eneste organisasjonen som heretter endrer alkoholpolitikken på egne arrangementer. Her blir det nok flere som følger etter, eller sagt på en annen måte: «metoo».

For å styrke rettsvernet for voldtektsofre har det siden 2000 vært en bestemmelse i norsk straffelov som rammer grovt uaktsom voldtekt.

For å kunne straffes for grovt uaktsom voldtekt, må gjerningspersonen være sterkt å bebreide for ikke å ha forstått at den seksuelle omgangen ble oppnådd ved bruk av vold eller trusler, eller at den seksuelle omgangen skjedde med noen som var ute av stand til å motsette seg handlingen. Det betyr for eksempel at enhver må forsikre seg om at den andre parten er våken og villig til å ha sex før seksuell omgang innledes med vedkommende. En som sover kan ikke samtykke.

I Sverige har regjeringen nylig lagt fram forslag til to lovendringer om uaktsom voldtekt og uaktsomt seksuelt overgrep. Kortversjonen er at det stilles krav om klart samtykke. Et spørsmål er hvordan det svenske lovforslaget skal praktiseres og håndheves. I normaltilfellene er det jo kun to personer til stede under akten.

Det er nok delte meninger om dette er veien å gå. Selv har jeg mer tro på gjennomgripende holdningsendringer som Metoo-kampanjen medfører. Da vil selv kardemommeloven være tilstrekkelig.