Sissel M. Rasmussen
Helsefagarbeider i hjemmesykepleie for barn og unge
Lønnsforhandlingene i kommunal sektor er nå i gang. Etter at vi i fjor fikk et latterlig dårlig resultat, har vi nå forhåpninger om å få noe bedre enn 76 øre mer i timen, som de fleste av oss i turnusbaserte helse- og omsorgstjenester i kommunene fikk i fjorårets lønnsforhandling.
Jeg er en trivelig type – ikke bare misfornøyd
Jeg er lei av å snakke om den altfor lave lønna. Lei av å snakke om deltid. Lei av å virke misfornøyd. Lei av å kritisere et system som ikke sørger for å rekruttere og beholde kompetente folk.
Jeg er lei av å snakke mot en vegg. Jeg er en trivelig type – jeg er ikke bare misfornøyd. Jeg er rett og slett livredd for hvordan framtida vil se ut. I 2019 estimerte Nav at vi manglet 2650 helsefagarbeidere og 4500 sykepleiere. Det er alvorlig, men trolig mangler vi flere nå i 2021. Mer alvorlig er det at vi, ifølge SSB, kommer til å mangle rundt 18.000 helsefagarbeidere og 28.000 sykepleiere fram mot 2035. Totalt, vil vi kunne mangle 46.000 helsefagarbeidere og sykepleiere. Det er verre enn i noen annen sektor jeg har sett – attpåtil er det den sektoren som krever mest av dem som er ansatt. Hvilken annen sektor står med folks liv i hendene på samme måte som vi gjør?
Lønn vil være en god start
Jeg elsker jobben min. Det er jeg ikke alene om. De fleste helsepersonell jeg kjenner elsker jobben sin. Det de ikke elsker, er rammene rundt jobben man skal gjøre. Mange grøsser av de konstante kravene om å levere mer på mindre tid, til lavest mulig lønn. Ordene effektivisering og samordning av ressurser fører til strekkmerker i hjertene til folk ved vaktslutt. Den tiden jeg har i min jobb til å yte gode tjenester, er det få andre i helse- og omsorgstjenestene som har. Lønn vil være en god start for å få inn flere og beholde de vi allerede har.
Alle er viktige, men ikke alle vil mangle 46.000
Samfunnet er avhengig av alle for å kunne gå rundt. Vi er avhengige av dyktige renholdere med ekspertise på smittevernfaglig renhold. Vi er avhengige av kompetente barne- og ungdomsarbeidere som ser barnet og kan bidra til tidlig innsats. Vi er avhengige av alle for at vi skal ha et godt samfunn hvor det er godt å leve og bo. Samtidig vil det ikke mangle 46.000 årsverk av alle yrkesgrupper i åra som kommer. Kongeriket Norge har heller ikke mulighet til å beordre alle til å komme tilbake for å jobbe, den dagen de velger å bytte yrke. Det kan de med oss som har en autorisasjon som helsepersonell. Vi kan også få utreiseforbud, som vi fikk i fjor av regjeringen. Hvorfor? For å sikre at det var nok kompetanse tilgjengelig for å yte helsehjelp til personer med behov for helsehjelp. Vi er allerede for få.
Vi setter pasienten i sentrum – i alt vi gjør
Jeg har ikke store forventninger til lønnsforhandlingene, men jeg har håp om en lønnsvekst som peker i riktig retning. Det er alvorlig, og det er kritisk, men det er langt fra behandlingsresistent. Vi trenger ikke bare økt grunnlønn, men også økte ulempetillegg. Ulempetilleggene for arbeid på kveld, helg og ikke minst natt. Kanskje er det da slik at helsepersonell bør ha en annen lønnsstige? Ikke fordi vi mener vi er viktigere enn alle andre, men fordi vi er i en situasjon med kritisk mangel på vår samlede kompetanse. Også i årene som kommer, vil det være behov for helsefagarbeidere, sykepleiere og vernepleiere.
Vi trenger også mulighet til å øke kompetansen vår, uten å tape lønn. De fleste som tar videreutdanning, gjør det ikke først og fremst for sin egen del – de gjør det for pasientene, som krever langt mer komplekse tjenester. Vi setter pasienten i sentrum – i alt vi gjør. Den økte kompetansen må også verdsettes i langt større grad enn den gjør i dag, og vi må satses på. I tillegg til dette, må vi være sikret fast og hel stilling. Dette er min bønn til de pågående lønnsforhandlingene.
Bitte små pyntestillinger med «callgirl»-duty
På tross av den enorme mangelen vi har i dag, lyses det fortsatt ut bitte små pyntestillinger. Hvem vil utdanne seg og ta fagbrev, for så å jobbe 9,79 timer i uka fast og være «callgirl» de resterende 25,71 arbeidstimene? Jeg har ingenting med hvordan kommuner lyser ut sine stillinger, men jeg bobler over av raseri. På tross av stor innsats både nasjonalt, regionalt og lokalt for å få ned deltidsandelen i turnusbaserte helse- og omsorgstjenester, lyses det fortsatt ut latterlig lave stillingsprosenter. Dette er folk med livsviktig kompetanse. Folk som er knallgode til å observere, vurdere og bistå folk som trenger hjelp til å komme seg gjennom hverdagen. For hvem vil vel bli i en jobb hvor de må kjempe for å få nok arbeid? Vil man oppleve en kamp for tilværelsen, melder man seg på Farmen.
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
PÅ BØLGJELENGDE: Dei to kollegaene Anne Gro Olesrud Rugaas (36) og Nina Helen Haugan Hansen (38) og er samde om det meste. Og viktigast for begge er at brukarane har gode dagar og opplever meistring når dei er på dagavdelinga.
Marianne Otterdahl-Jense
Sandra Skillingsås
Sissel M. Rasmussen
Sandra Skillingsås