FRA GRASROTA

Alle er viktige, men ikke alle bransjer vil mangle 46.000 ansatte

2021042310330020210609115110

Sissel M. Rasmussen

Mitt største ønske er at vi skal få ei lønn og en stilling å leve av. Ikke fordi vi er viktigere enn alle andre, men fordi det er en kritisk stor mangel på helsepersonell.

Helsefagarbeider i hjemmesykepleie for barn og unge

Lønnsforhandlingene i kommunal sektor er nå i gang. Etter at vi i fjor fikk et latterlig dårlig resultat, har vi nå forhåpninger om å få noe bedre enn 76 øre mer i timen, som de fleste av oss i turnusbaserte helse- og omsorgstjenester i kommunene fikk i fjorårets lønnsforhandling.

Jeg er en trivelig type – ikke bare misfornøyd

Jeg er lei av å snakke om den altfor lave lønna. Lei av å snakke om deltid. Lei av å virke misfornøyd. Lei av å kritisere et system som ikke sørger for å rekruttere og beholde kompetente folk.

Jeg er lei av å snakke mot en vegg. Jeg er en trivelig type – jeg er ikke bare misfornøyd. Jeg er rett og slett livredd for hvordan framtida vil se ut. I 2019 estimerte Nav at vi manglet 2650 helsefagarbeidere og 4500 sykepleiere. Det er alvorlig, men trolig mangler vi flere nå i 2021. Mer alvorlig er det at vi, ifølge SSB, kommer til å mangle rundt 18.000 helsefagarbeidere og 28.000 sykepleiere fram mot 2035. Totalt, vil vi kunne mangle 46.000 helsefagarbeidere og sykepleiere. Det er verre enn i noen annen sektor jeg har sett – attpåtil er det den sektoren som krever mest av dem som er ansatt. Hvilken annen sektor står med folks liv i hendene på samme måte som vi gjør?

Lønn vil være en god start

Jeg elsker jobben min. Det er jeg ikke alene om. De fleste helsepersonell jeg kjenner elsker jobben sin. Det de ikke elsker, er rammene rundt jobben man skal gjøre. Mange grøsser av de konstante kravene om å levere mer på mindre tid, til lavest mulig lønn. Ordene effektivisering og samordning av ressurser fører til strekkmerker i hjertene til folk ved vaktslutt. Den tiden jeg har i min jobb til å yte gode tjenester, er det få andre i helse- og omsorgstjenestene som har. Lønn vil være en god start for å få inn flere og beholde de vi allerede har.

Alle er viktige, men ikke alle vil mangle 46.000

Samfunnet er avhengig av alle for å kunne gå rundt. Vi er avhengige av dyktige renholdere med ekspertise på smittevernfaglig renhold. Vi er avhengige av kompetente barne- og ungdomsarbeidere som ser barnet og kan bidra til tidlig innsats. Vi er avhengige av alle for at vi skal ha et godt samfunn hvor det er godt å leve og bo. Samtidig vil det ikke mangle 46.000 årsverk av alle yrkesgrupper i åra som kommer. Kongeriket Norge har heller ikke mulighet til å beordre alle til å komme tilbake for å jobbe, den dagen de velger å bytte yrke. Det kan de med oss som har en autorisasjon som helsepersonell. Vi kan også få utreiseforbud, som vi fikk i fjor av regjeringen. Hvorfor? For å sikre at det var nok kompetanse tilgjengelig for å yte helsehjelp til personer med behov for helsehjelp. Vi er allerede for få.

Vi setter pasienten i sentrum – i alt vi gjør

Jeg har ikke store forventninger til lønnsforhandlingene, men jeg har håp om en lønnsvekst som peker i riktig retning. Det er alvorlig, og det er kritisk, men det er langt fra behandlingsresistent. Vi trenger ikke bare økt grunnlønn, men også økte ulempetillegg. Ulempetilleggene for arbeid på kveld, helg og ikke minst natt. Kanskje er det da slik at helsepersonell bør ha en annen lønnsstige? Ikke fordi vi mener vi er viktigere enn alle andre, men fordi vi er i en situasjon med kritisk mangel på vår samlede kompetanse. Også i årene som kommer, vil det være behov for helsefagarbeidere, sykepleiere og vernepleiere.

Vi trenger også mulighet til å øke kompetansen vår, uten å tape lønn. De fleste som tar videreutdanning, gjør det ikke først og fremst for sin egen del – de gjør det for pasientene, som krever langt mer komplekse tjenester. Vi setter pasienten i sentrum – i alt vi gjør. Den økte kompetansen må også verdsettes i langt større grad enn den gjør i dag, og vi må satses på. I tillegg til dette, må vi være sikret fast og hel stilling. Dette er min bønn til de pågående lønnsforhandlingene.

Bitte små pyntestillinger med «callgirl»-duty

På tross av den enorme mangelen vi har i dag, lyses det fortsatt ut bitte små pyntestillinger. Hvem vil utdanne seg og ta fagbrev, for så å jobbe 9,79 timer i uka fast og være «callgirl» de resterende 25,71 arbeidstimene? Jeg har ingenting med hvordan kommuner lyser ut sine stillinger, men jeg bobler over av raseri. På tross av stor innsats både nasjonalt, regionalt og lokalt for å få ned deltidsandelen i turnusbaserte helse- og omsorgstjenester, lyses det fortsatt ut latterlig lave stillingsprosenter. Dette er folk med livsviktig kompetanse. Folk som er knallgode til å observere, vurdere og bistå folk som trenger hjelp til å komme seg gjennom hverdagen. For hvem vil vel bli i en jobb hvor de må kjempe for å få nok arbeid? Vil man oppleve en kamp for tilværelsen, melder man seg på Farmen.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy