HANS OLAV LAHLUM

tips@fagbladet.no

2016 er et mellomvalgår her i Norge. Årets mest omtalte valg kommer også i norske medier og blant norske velgere til å bli presidentvalget i USA 8. november. Man kan like eller mislike at USA fortsatt er verdens mektigste supermakt og at presidenten i USA fortsatt er verdens mektigste politiker. Utfallet av årets presidentvalg i USA kan dermed få stor betydning for de kommende årenes utvikling også i Norge og andre europeiske land.

Valget av republikaneren George W. Bush i 2000 utløste en høyredreining av amerikansk politikk, valget av demokraten Barack Obama i 2008 utløste en venstredreining, men den ble mindre omfattende enn hva mange både i USA og Norge håpet og trodde. Utsiktene til en ny og større venstredreining etter presidentvalget i 2016, er tilsynelatende dårlige.

Den politiske polariseringen i USA er enda sterkere i dag enn i 2008. Et interessant utslag av det er at Bernie Sanders, en 74 år gammel radikaler fra superliberale lille Vermont, få uker før primærvalgene starter ligger på andreplass i meningsmålingene om demokratenes nominasjonskappløp. Det er lett paradoksalt å se at mange ellers engasjerte tilhengere av likestilling på venstresiden i Norge nå argumenterer for å nominere en eldre mann, i et år hvor demokratene har mulighet til å få valgt en historisk kvinnelig president.

Men det er først nå det er mulig å vinne så stor oppslutning for en kandidat som står så langt til venstre i et politisk landskap, som ligger godt til høyre for det norske. Bernie Sanders er sosialist – og det har i hele hans liv vært et skjellsord i USA. Han har sittet i Kongressen som uavhengig representant. Ved inngangen til 2016 hadde han støtte fra vel 30 prosent av de demokratiske velgerne ifølge meningsmålingene, men det er 15–20 prosent bak Hillary Clinton. Med mindre hun kollapser helsemessig eller kjører seg helt fast i en ny og større skandalesak, har han ingen reell sjanse til å slå henne i lange og dyre maratonløpet som nominasjonskampen er. Hillary Clinton har erfaringen, kontaktene, navnet – og ikke minst pengene.

Hvis noen trodde på en revolusjonær venstredreining av amerikansk politikk, blir de skuffet også i 2016. Men hvis målet er en mer moderat venstredreining av politikken, kan Sanders kanskje vinne uten å bli valgt. Hillary Clinton har alltid vært en politisk pragmatiker, og har i flere saker allerede justert kursen mot babord for å møte utfordringen fra Sanders. Et eksempel er Tisa og TTIP, som Clinton plutselig ble langt mer skeptisk til etter at Sanders viste seg å ha betydelig oppslutningene både på meningsmålingene og på grasrota i demokratenes partiorganisasjon.

Sett fra venstre ble Obama fra 2009 en som leverte mindre enn man hadde håpet. Hillary Clinton kan fra 2017 kanskje blir en som leverer mer enn man forventer – hvis nominasjonsvalgene bekrefter at det bak Sanders står et bredt ønske om en videre venstredreining.

Hvis hun ikke blir valgt, er ikke spørsmålet om det kommer en ny politisk høyresving i USA, men hvor krapp og hard den blir. Det republikanske partiet dreide videre til høyre etter George W. Bushs avgang. Illustrerende nok var Mitt Romney i 2012 blitt den mest liberale av de republikanske kandidatene, etter at han i 2008 hadde vært en av de mest konservative – og selv om han mellom 2008 og 2012 snarere hadde beveget seg mot høyre enn venstre i sin politiske retorikk. En tradisjonelt konservativ kandidat som Jeb Bush, fremstår som en av de mest ansvarlige og moderate i det republikanske feltet.

Spøkefullt kan det sies at den eneste sjansen for at Sanders eller Donald Trump kan bli valgt til president, er om de skulle møte hverandre. Men Trumps forsøk på å lansere seg selv som kandidat året før et presidentvalg, har tidligere blitt avblåst for offside på få uker. Nå er han fortsatt på banen – og leder på meningsmålingene få uker før de første primærvalgene.

Trumps sjanse til å bli nominert er litt større enn Sanders, siden feltet er større og jevnere på republikansk side. Men det forutsetter at de mer moderate kandidatene fortsetter med å slå hverandre ut i primærvalgene. Det kommer neppe til å skje – mye fordi alle (med et mulig unntak for Trump selv) for lengst har forstått at en nominasjon av ham vil være en gavepakke til Hillary Clinton.

Mitt Romney ble til slutt enig med både seg selv og sin kone om ikke å stille, Chris Christie har snublet for mye i sine egne ben, og Jeb Bush sliter enda mer enn ventet med å begeistre republikanske kjernevelgerne. Marco Rubio har som ventet en mer oppadstigende kurve – og det har langt mer uventet også Ted Cruz.

Mest sannsynlig ender det likevel med Rubio. I så fall er utfallet av den store duellen mot Hillary Clinton vidåpent. Og etter at den mest moderate kandidaten vant republikanernes nominasjon både i 2008 og 2012, blir alternativene til demokratenes kandidat i 2016 en kandidat fra republikanernes høyrefløy. Velgere som ønsker en venstredreining av politikken, bør stemme på Bernie Sanders i primærvalgene – og så snarest mulig slutte rekkene bak Hillary Clinton.