Ida Søraunet Wangberg

ida.wangberg@fagbladet.no

Journalist i Fagbladet

Den drastiske nedgangen i søkere til barnehagelærerutdanningen bør være en vekker for alle som er opptatt av barnehage. 4500 personer hadde barnehagelærer som sitt førstevalg i samordna opptak i 2019. I år falt tallet til 3000. Skal man forklare denne nedgangen, er det vanskelig å se bort fra at pandemien synliggjorde og forverret det mange betegner som en bemanningskrise i barnehagene.

Lav grunnbemanning

I 2018 ble det innført et nasjonalt krav til bemanning i barnehagene. Bemanningsnormen på en ansatt per tre små barn eller seks store var et framskritt – fra ingen norm i det hele tatt – men er langt fra tilstrekkelig. I de aller fleste barnehager oppfylles den kun i få timer i løpet av en dag. For mens de ansatte jobber 7,5 timer om dagen, er de fleste barnehager åpne i rundt ti. Dessuten skal man ha tid til møter og planlegging.

Det er bra for det faglige innholdet i barnehagen at det stilles krav til flere pedagoger. Samtidig skaper det nye utfordringer. Barnehagelærere, i motsetning til andre ansatte i barnehagen, har nemlig krav på fire timer planleggingstid hver uke. Dermed fører flere pedagoger i barnehagen til enda færre timer med full bemanning sammen med barna. I enkelte barnehager opplever også de ansatte at matlaging tar tid og går på bekostning av å være sammen med barna.

Vanskelig å få vikar

«Er vi fullt bemannet, går det akkurat rundt,» fortalte barne- og ungdomsarbeider Josefine Weiby Koller meg da jeg møtte henne i barnehagen hun jobber i i Trondheim. Likevel er det i mange barnehager ingen selvfølge at det settes inn vikar dersom en ansatt er syk, eller av andre grunner ikke kan komme på jobb. I noen barnehager handler det om vikarbudsjettene. Kanskje får man først vikar etter 16 dagers sykefravær, når det er Nav som overtar regninga.

Under pandemien, og i etterkant av den, har det også oppstått et annet problem, som barnehagene med rause vikarbudsjetter også merker: Det har rett og slett vært vanskelig å få tak i vikarer. Det kan det være mange grunner til. At mange var redd for å bli smittet under pandemien, og at arbeidslivet generelt har manglet arbeidskraft i etterkant av den, kan være med på å forklare det. Men bemanningskrisen i barnehagene er nok heller ikke uten betydning. Å jobbe med barn er svært givende, men det er neppe så fristende å velge en karriere hvor alle vet at du må løpe helsa av deg for å komme i nærheten av å gi ungene den omsorgen de fortjener.

Lite verdsatt

Hvordan samfunnet verdsetter barnehageansatte, er også en viktig del av dette bildet. Selv om pandemien har synliggjort hvor viktige barnehageansatte er for at samfunnet vårt skal gå rundt – hele landet lammes nærmest dersom barnehagene stenger og vi småbarnsforeldre må passe barna våre selv – opplever de ansatte i barnehagen at det i liten grad speiles verken i lønn eller for eksempel prioritering i vaksinekøen.

En barne- og ungdomsarbeider med full ansiennitet er sikret en årslønn på rundt 460 000 kroner. Da Fagbladet møtte barne- og ungdomsarbeider Ann Kristin Sandelin hjemme i Aurskog i forkant av lønnsoppgjøret i vår, fryktet hun at økte boliglånsrenter og priser på strøm, diesel og matvarer ville gå hardt utover familieøkonomien. Hadde hun fått valget mellom økt lønn og økt bemanning i barnehagen, ville hun likevel valgt økt bemanning, fortalte hun.

Det er hun ikke alene om. I en spørreundersøkelse Fagforbundet gjorde blant medlemmene sine i forkant av lønnsoppgjøret, svarte 54 prosent av barne- og ungdomsarbeiderne at bedre bemanning var viktigere for dem enn økt lønn. Blant barnehagelærerne var andelen enda høyere.

Mange forsvinner ut

Disse tallene bør bekymre. For samtidig som den lave bemanningen i barnehagene skremmer folk fra å ville jobbe der, fører den også til at mange forlater yrket tidlig. Gjennomsnittlig avgangsalder for ansatte i kommunale barnehager er 62,3 år, og lavere enn andre arbeidstakergrupper innenfor kommunesektoren.

Personlig kjenner jeg flere som på tross av et sterkt engasjement og god helse velger å forlate barnehagen i denne alderen. De orker rett og slett ikke mer.

For hvor fristende er det å jobbe med det viktigste vi har, når man hele tiden føler at man ikke strekker til og er nok ansatte til å gå barna det tilbudet de burde ha? Hvor motiverende er det å oppleve at man sjelden får til å gjennomføre det pedagogiske opplegget man har planlagt, fordi det ikke er nok ansatte til det? Hvordan er det å gå hjem fra jobb med en klump i magen, fordi man ikke rakk å gi akkurat det barnet den oppmerksomheten man følte at det egentlig hadde behov for?

Vi kan finne antydninger til svar på disse spørsmålene i en Fafo-rapport fra tidligere i år. Der fant forskerne at kvinnedominerte yrker som i stor grad innebærer møter og kontakt med mennesker, i kombinasjon med begrensede ressurser, ser ut til å medføre særlige arbeidsmiljøutfordringer og -belastninger.

Må handle

Får den onde spiralen vi er inne i fortsette, der lav bemanning gjør det vanskelig å få nok folk til barnehagen, slik at bemanningen blir enda dårligere, kan det få store følger for barna våre. Konsekvensene av mangel på fang, trøst og oppmerksomhet vil ikke være synlige i økonomenes regneark nå, men kan bli merkbare på sikt.  

De ansvarlige politikerne, både i kommunene og regjeringen, må handle, og de må gjøre det nå.

Et tiltak som ikke koster noe særlig, er å kutte i åpningstidene i barnehagene, slik de har gjort i Larvik kommune. Der går åpningstiden i de kommunale barnehagene ned fra ti timer og et kvarter til ni og en halv time fra 1. oktober i år. Vedtaket er begrunnet ut fra et ønske om å øke kvaliteten i barnehagene ved å kutte i antallet timer man smører bemanningen utover i løpet av en dag. Det er til det beste for barna, selv om det kan oppleves som vanskelig for enkelte foreldre.

Bedre kvalitet

Skal det virkelig monne, trenger vi en bemanningsnorm som gjelder hele dagen, og ikke bare i noen få timer. Og midler til å finansiere den. Dette handler også om innholdet og kvaliteten i barnehagen, som enkelte politikere og barnehageeiere foretrekker å skille ut som en egen diskusjon, frikoblet fra spørsmålet om bemanning og ressurser.

Ta for eksempel erfaringene fra Brøset barnehage i Trondheim, der de gjennom prosjektet «Toppet bemanning» har fått ekstra lønnsmidler, slik at to ansatte går «oppå» grunnbemanninga, og rullerer på å jobbe ved de ulike avdelingene i barnehagen. Ansatte i barnehagen er ikke i tvil om at det gir bedre kvalitet på tilbudet i barnehagen når det er det ansatte som er kjent for barna som stepper inn ved planlagt fravær.

At det er barnehagens faste ansatte som stepper inn, framfor en ukjent vikar, gjør også belastningen mindre for de ansatte som er igjen på jobb. Det, sammen med at man i perioder er bedre bemannet enn at det «akkurat går rundt», mener de ansatte ligger bak at sykefraværet i barnehagen har gått ned etter at prosjektet kom i gang. Dessuten fører ordningen til bedre faglig utvikling og sterkere samhold på tvers av avdelingene i barnehagen, ifølge de ansatte. Her er det bare å la seg inspirere.

For at barnehagen skal være det gode stedet der barna våre skal ha det bra og utvikle seg i trygge rammer, trenger vi at mange og flinke folk ønsker å jobbe der. Da må vi først og fremst gjøre noe med bemanninga, og det haster.