Boomers og snowflakes –⁠ har vi skapt en generasjon av sarte sjeler?

«Boomers» er de unges litt nedsettende definisjon og beskrivelse av foreldregenerasjonens holdninger, meninger og væremåte.

«Snowflakes» brukes ofte til å negativt beskrive ungdommens/unge voksnes status. Deres tro på at de er unike, at de er ment for og har rett på suksess, at de fortjener det beste og lassevis med ros og beundring.

«Snowflakes» er også en negativ måte å definere noen som sarte sjeler som blir lett fornærmet eller såret av andres uttalelser og væremåter mot dem.

Generasjon «Snowflake»

En statistikk som Statistisk sentralbyrå (SSB) la ut i juli i fjor viser at det er blitt 5000 flere unge uføre siden 2015.

Dette oppleves for meg som skremmende, for hva er det som skjer med samfunnet vårt?

Et kjapt sveip innom diverse sosiale medier viser flere og flere unge som åpenlyst sier at de sliter, er kronisk trette og som ikke orker tanken på å jobbe. Flere av dem viser til hendelser i barndom, skole og tidlig voksenliv/arbeidsliv som en årsak til dette.

Da spør jeg meg; er det fordi verden virkelig er blitt så hard at så mange i den generasjonen mislykkes, eller har vi – foreldregenerasjonen – skapt etterfølgere som ikke takler motgang i livet?

En hard verden

Unge i dag er nesten født med en smarttelefon i hånden – med påfølgende krav og forventninger om grundig dokumentasjon av livet. Alt, absolutt alt, skal dokumenteres, «likes» skal oppnås og følgerskaren skal være stor. Hendelser og hverdager skal være vellykket, perfekt og spennende, og måtte gud forby en visning av en hverdag med økonomiske utfordringer, fiskeboller til middag og en vinterferie som ikke blir tilbrakt i Sør-Europas alper.

Det er disse unge menneskene som støter på, for dem, store følelsesmessige utfordringer når hverdagen banker på døren.

Curling – og helikopterforeldre

Mange av oss foreldre må nok selv ta på oss skylden for at våre unge tidvis sliter med å takle hverdagen og dens utfordringer. Vi har opptrådt som de reneste curling – og helikopterforeldre og feiet vekk og skubbet unna enhver form for motstand og hump i veien for våre håpefulle. Vi har lagt ting til rette for at de skulle få sjansen til å skli smertefritt og bekymringsløst gjennom livet. Vi har gjort vårt beste for å bære dem på gullstol opp gjennom oppveksten.

En tenårings bekjennelse

I Aftenposten 17.11.19 kunne vi lese vinnerteksten «Du nevnte aldri at jeg kom til å sitte fast i tunnelen mamma» i en skrivekonkurranse for unge.

Skribenten forteller om det som fortonet seg som en rosa bekymrings- og skyfri oppvekst hvor hun var vernet fra det meste av ubehagelig ting. Sjokket kom da hun møtte en virkelighet som hun ikke var forberedt på eller rustet for.

Et sted i teksten skriver hun: «Det eneste problemet er at jeg ikke er lykkelig. Det som gjorde meg ulykkelig var da jeg kom inn i tenårene og måtte erfare en sannhet som ikke var i nærheten av den du hadde vist meg.»

En bjørnetjeneste

Vi foreldre skåner våre barn fordi vi vet og har erfart hvilke farer og utfordringer som ligger der fremme. Vi forteller dem hele tiden at de er unike, mestrer alt, fortjener det beste. Ja, barna våre gjør det.

Men:

• Lærer vi dem at alle barn og unge er unike, og ikke bare dem?

• Lærer vi dem at for å mestre ting, så må de gå på snørra av og til.

• Lærer vi dem at det finnes også andre foreldre som sier til sine barn at de mestrer?

• Lærer vi dem at for å fortjene og få det beste, så må det motytelser og innsats til?

• Lærer vi dem at det er lite i for eksempel arbeidslivet som kommer gratis.

• Lærer vi dem at de må forvente å få kritikk for arbeidet de gjør?

• Lærer vi dem at spisse albuer og sniking i køen er ting de vil oppleve på arbeidsplasser?

• Lærer vi dem at de kan risikere at deres ideer kan bli utgitt for å være andres?

• Lærer vi dem at når ting på en arbeidsplass går skeis, så kan de risikere å bli sittende som syndebukk for det noen andre har unnlatt å gjøre?

Dessverre opplever jeg at det gjør vi ikke så ofte, og da er vi med på å gjøre våre egne barn til «Snowflakes».

Etter min oppfatning, så gjør vi ikke barna våre robuste nok til å takle arbeidslivets og hverdagens krav.

Vi er, etter min oppfatning, med på å indirekte påføre dem en følelse av å ikke mestre, som igjen kan gi utslag i depresjoner som igjen til slutt kanskje være en del av mørketallene blant de unge uføre.

Vi «Boomers» har gjort og gjør oss selv og våre barn en bjørnetjeneste ved å behandle og oppdra dem som «Snowflakes», og det er ikke rettferdig overfor dem. Nå betaler vi prisen.