PÅ VENSTRESIDA er forvirringen stor, i Storbritannia som i Europa for øvrig. I realiteten avspeiler avstemningsresultatet et EU i eksistensiell krise, mens diskusjonen avspeiler ei venstreside i dyp politisk og ideologisk krise.

Den britiske kampanjen var ikke uproblematisk sett fra en venstresideposisjon. Det var høyrekrefter som dominerte ut-kampanjen, og det ble i stor grad spilt på innvandringsfiendtlighet, fremmedfrykt og rasisme, selv om det ikke var så dominerende som mange medier ga uttrykk for. Nasjonal sjølråderett var det de fleste oppga som viktigste grunn for sin støtte til Brexit.

Det som er klart, er at store deler av den britiske arbeiderklassen stemte for Brexit. At fremmedfiendtlighet var involvert i dette, er det ingen tvil om. Først og fremst må det imidlertid ses på som en reaksjon på en politikk som systematisk og med få unntak har undergravd lønns- og arbeidsforhold, og faglige og sosiale rettigheter for arbeidstakerne. Dette er resultat både av EUs politikk og av den til dels aggressive markedsliberale politikken som har vært ført av britenes egne regjeringer. Arbeidsfolks massive støtte til Brexit var derfor mer enn noe en protest mot «The establishment». De som hadde tapt mest på den markedsliberale politikken, ga eliten en nesestyver.

HVA ER DET så med EU som gjør at den så massivt taper folkelig oppslutning i land etter land? For å forstå det, må vi se nærmere på unionens rolle og karakter. I den første fasen (under Den europeiske kull- og stålunionen og EEC) var medlemslandene preget av gjenoppbygging, keynesiansk økonomisk politikk (det vil si tradisjonell sosialdemokratisk reguleringspolitikk) og stabil økonomisk vekst. Allerede i Romatraktaten (1957) ble det likevel slått fast at markedets friheter skulle ligge til grunn for dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).

På 1970-tallet ble imidlertid kapitalismen rammet av dyp krise, og de ledende økonomiske og politiske kreftene startet avviklingen av reguleringsøkonomien og slo inn på en stadig sterkere markedsliberal politikk – med privatisering, offentlige nedskjæringer, økende arbeidsløshet og sosiale forskjeller. Mangelen på demokratiske institusjoner i EU gjorde det mulig å innføre en mer ekstrem markedsliberal politikk her enn i mange av medlemslandene, med sterkere demokratiske tradisjoner. Slik ble EU utviklet på en måte som gjør at ikke bare sosialisme, men også keynesianisme nå er forbudt ved lov. Markedsliberalisme er grunnlovfestet som EUs økonomiske modell.

Etter finanskrisa i 2008 ble den reaksjonære sosiale nedbyggingspolitikken i EU forsterket, samtidig som den antok mer og mer autoritære former og ble institusjonalisert gjennom nye avtaler. Inngrepene overfor de mest kriserammede landene (Hellas, Irland, Spania, Portugal og Italia) illustrerer dette på en skremmende måte. Slik har avvikling av velferdsstatene og nedkjemping av fagbevegelsen blitt en innebygd del av EUs institusjoner og politikk. I tillegg har EU så godt som gjort det umulig å reversere dette prosjektet, ved at det kreves full enighet mellom alle medlemslandene for å endre inngåtte traktater.

DET ER DETTE EU et flertall av britene har besluttet å melde seg ut av. Et prosjekt som det er umulig å reformere innenfra ved bruk av ordinære, demokratiske metoder. Og det er dette EU venstresida i Europa ikke klarer å utvikle en felles politikk om. Altfor lenge har både den faglige og politiske arbeiderbevegelsen næret illusjoner om EU som «det sosiale Europa». Det gjelder ikke bare sosialdemokratiet, som har vært med på å bygge opp dagens stadig mer autoritære, markedsliberale EU, men også de fleste av partiene til venstre for sosialdemokratiet – samt Euro-LO, som en av de mest EU-tro organisasjonene.

Mens misnøyen med EUs politikk og følelsen av avmakt brer seg blant folk flest, så har altså venstresida, med sine illusjoner, satt seg i en situasjon der de verken er i stand til å organisere de misfornøyde til politisk motstand, eller å gi misnøyen et politisk uttrykk. Dermed gir de høyresida monopol på å mobilisere mot EU. Ei høyreside som selvfølgelig ikke retter denne kampen mot drivkreftene bak de markedsliberale angrepene, men snarere mot andre folkegrupper (som innvandrere, muslimer og folk med annen hudfarge). Når så folk på venstresida stemmer for å forbli i EU, «heller enn å bli slått i hartkorn med rasister og ytre høyre», fortsetter de å gi høyresida monopol på å drive nødvendig EU-motstand.

Det er viktig at det autoritære og markedsliberale EU ikke får større makt og innflytelse i Europa. Sett fra et venstreside-perspektiv var det derfor positivt at britene gikk for Brexit, på tross av at høyresidas fremmedfiendtlighet fikk en så stor plass. Sistnevnte fenomen gir venstresida en enda større utfordring. Det er nå avgjørende viktig at venstrekreftene klarer å utnytte den muligheten Brexit har gitt dem til å komme på offensiven, tøyle kapitalinteressene, styrke demokratiet og utvikle reell folkelig enhet på tvers av grensene i Europa. Det reelt eksisterende EU utgjør en barriere mot et slikt forent Europa i dag.