Dennis V. Beuster

Erfaringskonsulent/klinisk spesialist rusbehandling

I disse tider tenker jeg at jeg er glad i jeg er en annen plass i livet enn hva jeg var i 2014. Ja, dette fordi da ville jeg vært en av de som hadde blitt berørt av slike besparelser og kutt som helseforetakene nå må iverksette.  

Vi er inne i en periode hvor helseforetakene må spare inne flere hundrevis av millioner kroner, da budsjettene ikke har holdt. 

Besparelsen betyr at foretakene må kutte i livsviktige tilbud, noe som rammer enkelte grupper mer enn andre.  

At et helseforetak i min verden skal gå med overskudd, betyr at det har forvaltet pengene sine på en dårlig måte! Hvorfor det? Jo, det betyr jo at de ikke har gitt helsehjelp til alle de som skulle trenge det. 

• Åtte år gamle Dennis skulle møte pappa for første gang: – Den julaftenen han skulle komme på besøk, drakk han seg i hjel

Et helseforetak som leverer tjenester til alle de som av en eller flere årsaker skulle trenge det, vil og skal jo gå med underskudd. Det betyr at de har forvaltet økonomien ut i fra behovet.

En kan tenke at i dette året vil det være 100 mennesker som trenger akkurat denne ene tjenesten, og det skal i utgangspunktet koste denne summen. Men hva skjer da om det var 120 som skulle trenge denne tjenesten? Skal en da si nei, du får ikke behandling?

Hva skjedde da de pusset opp regjeringskvartalet? Hva med veiprosjektet i Trondheim? Follo-banen? Ja, dette er prosjekter som ble ferdigstilte, med budsjettsprekker i milliardklassen. Det var ingen i regjeringen som ikke fikk konto, og det var heller ikke deler av veistrekningen som ikke fikk asfalt. 

Så jeg undres.

Budsjettinnsparing i helseforetakene som rammer de vanskeligstilte i samfunnet? Er dette en god måte å spare penger på? Er det her vi i samfunnet skal spare penger? 

I toppen av foretakene sitter det personer som får i oppgave å forvalte økonomi, men enda viktigere å forvalte helsehjelp til de som trenger det. De er avhengig av de midlene som blir fordelt over statsbudsjettet.

Når de ikke får de midlene som i utgangspunktet skulle vært tiltenkt, ja, da må de gjøre noe kutt på bakgrunn av nøye vurderinger og analyser. Jeg tror at de overhodet ikke vil kutte noe som helst, men er pliktige overfor vår folkevalgte. 

Har en først fått røde tall, ja da må vise at en kan spare. Dette er ikke en forretning der en bare kan kutte litt her og der. Spare og kutte betyr reduksjon av helsetjenester. 

{s1}

Så jeg undres over hvordan en egentlig i disse tider overordnet sett i samfunnet prioriterer.

Jeg har selv vært en av de som virkelig hadde behov for sammensatte tjenester over tid, og når jeg ikke fikk den helsehjelpen jeg var i behov for, ja, da genererte jeg samfunnsutgifter og samfunnsutfordringer på flere forskjellige plan.  

Budsjettkutt og budsjettbesparelser for den gruppen mennesker som er i behov for sammensatte helsetjenester, er ikke en måte for samfunnet å spare penger på. 

Den totale kostnaden som et menneske med flere aktive helseutfordringer, sosiale utfordringer og adferdsutfordringer koster samfunnet, summer i millionklassen. Jeg skal ikke stigmatisere noen eller henge noen ut, men snakker utfra mitt eget ståsted.

Legevaktsbesøk, innleggelser ved somatisk post, innleggelse ved korttidspost ved dps, akuttinnleggelser ved psykiatrisk akuttmottak, arrestasjonee, sykemeldinger, arbeidsledighet, og så videre. Slike kostnader ser en erfaringsmessig fort at følger denne gruppen mennesker. Det er et sammensatt bilde, men det er dessverre slik. 

Hvor blir disse utgiftene dekket inn? Hvem får kjenne konsekvensene på kroppen?

Disse utgiftene og konsekvensene blir mangedoblet i et samfunnsøkonomisk bilde kontra det å opprettholde behandlingstilbudene helseforetakene har. 

 For ikke snakke om den belastingen som pårørende står i når de ser at en av sine nærmeste ikke får den hjelpen eller behandlingen det sårt er behov for, eller når en kjær forgår i ventekøer for å få behandling. 

I ytterste tilfeller handler det om samfunnsvernet, både på kort og på lang sikt. Hva skjer når mennesket med sammensatte helseplager, alvorlige psykiske lidelser, avhengighetslidelser, sosiale utfordringer og atferdsutfordringer ikke får den langsiktige sømløse helsehjelpen vi vet fungerer?

Jo, i ytterste tilfeller ender det med fatale utfall. 

Er dette en god måte å kutte i budsjetter eller spare penger på?

Hvor mange kritiske og uheldige episoder må det til, for at de som fordeler økonomien faktisk forstår det at slike budsjett ikke skal gå i pluss, men alltid i minus – og aldri må kuttes i?

En kan ikke, og må ikke, tenke at forvaltning av helsetjenester er en butikk som skal gå i pluss. 

Ja, en sparer et foretak en sum ved å fjerne en sengeplass, men samfunnsøkonomien overordnet sett vil tape på det. Samfunnsvernet vil bli satt på prøve, og det viktigste av alt: De mennesker som lider, vil kanskje bli frarøvet en mulighet for en varig endring og bedring av livskvalitet. Det går ut over enkeltpersoner, familier og samfunnet generelt. 

En har ikke råd som samfunn å miste et eneste menneske, for alle er like verdifulle. 

Så til dere folkevalgte: Det er ikke god innvestering å kutte i budsjettene til helseforetakene, verken på kort eller på lang sikt.