Siri Jensen

Tidligere studieleder for de kontorfaglige utdanningene på Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), nå pensjonist.

Myndighetene er opptatt av å få til et bedre samarbeid mellom tjenestene som skal hjelpe barn og unge som sliter psykisk. Hensikten med denne kronikken er å vise at kontorfaglige i tjenestene kan spille en viktig rolle i å få til et slikt samarbeid på tvers.

Hindringer for samarbeidet er godt kjent. Tjenestene jobber under ulike lovverk, har ulik ledelse og ulikt budsjett. Måltall og eventuell stykkprisfinansiering tvinger fram prioritering av egen tjeneste, samarbeidstiltak teller i mindre grad. Det kreves mye fokus på kvalitetssikring av egne lovpålagte tjenester og kompetanseutvikling, samarbeidet med andre tjenester kommer lett i annen rekke.

Samarbeidet på tvers av tjenester må i stor grad utformes rundt den enkelte familie, og det er en utfordring å finne løsninger på systemnivå. I boka Relationel kapacitet trekkes det blant annet fram som utfordringer at oppgavene i samarbeidet ikke kan avgrenses i tid, sted og innsats, og at samarbeidet om enkeltfamilier preges av at en fra starten ikke vet hva som er målet, hvilke tjenester og personer som skal være med i samarbeidet og eventuelt når (Storch og Hornstrup 2018, s. 36).

Det trengs en struktur og måte å jobbe på som både er stabil og fleksibel. 

Kontorfaglige i profesjonelle organisasjoner har fem sentrale funksjoner: De gjør flyt, struktur, kommunikasjonsknutepunkt, kontroll nedenfra, og de loser utenforstående, og særlig barn og familier, inn i tjenestene. Dette var konklusjonen i min masteroppgave (Jensen 2012). Senere har jeg vist at disse funksjonene også kan forstås som koordinering (Jensen 2016). Funksjonene gjør denne faggruppa svært relevant for samarbeidet mellom tjenestene.

Flyt og struktur henger tett sammen. Kontorfaglige gjør mange av tjenestenes rutiner i praksis, både gjennom eget arbeid og ikke minst gjennom å svare på spørsmål både eksternt og internt. Videre løser de praktiske problemer som oppstår i det daglige, virkeligheten er mer komplisert enn at alt kan dekkes av nedskrevne prosedyrer og rutiner (selv om vi lever i prosedyrenes tidsalder).

Funksjonen som kommunikasjonsknutepunkt, der kontorfaglige hele tiden gjør seg tilgjengelige og er i stadig kommunikasjon med alle ansatte om stort og smått i arbeidet, er helt sentral i å få til både struktur og fleksibel problemløsning. Det gir også kontorfaglige en unik oversikt. I arbeidet på sentralbord og/eller i ekspedisjon har de kontakt med både brukere og andre tjenester og bygger opp kunnskap gjennom samhandlingen.

Ulikt språk, forståelse og arbeidsmåter er et viktig hinder. Samarbeid på tvers av tjenester trenger faste møtepunkter der de ansatte i tjenestene blir kjent med hverandres måte å tenke og jobbe på. Dette handler både om kunnskap og faglig respekt. Å holde på en slik struktur, og hindre at den ikke drukner i løpende arbeid, kan være en kontorfaglig oppgave i samarbeid med de ansvarlige for innholdet.

I arbeidet med den enkelte familie, er det for eksempel i BUP (psykisk helsevern for barn og unge) mye erfaring med at kontorfaglige holder tak i saksgang og forløp, blant annet med avtaler, også med førstelinjen. Særlig etter innføring av pakkeforløp har mange kontorfaglige fått enda mer sentrale oppgaver. I et samarbeidsforløp er det krevende å holde oversikt over hvilke tjenester som er inne i en sak til enhver tid, de ansvarlige, mål og planer og tidspunkter for evaluering. Her kan kontorfaglige gjøre en viktig jobb i nært samarbeid med de andre faggruppene. Det at de er lettere å få tak i, gjør også at kommunikasjonen kan flyte raskere.

Regjeringen skriver i opptrappingsplanen at man også bør «forsøke å måle effekten av behandling, og det bør gjennomføres regelmessige evalueringer av tjenestetilbudet.» De vil vurdere utvikling av nasjonale mål og/eller indikatorer. Dette vil være krevende da alle slike systemer må prøves i praksis over tid for å kunne måle det en ønsker. Her bør kontorfaglige trekkes inn fra start. Slik registrering og måling er arbeidskrevende (ofte frustrerende), og det vil være hensiktsmessig at selve arbeidet med å gjennomføre dette, og følge opp grunnopplæringen, legges til kontorfaglige. Her finnes det gode erfaringer fra BUP.

Konklusjonen er at kontorfaglige tidlig bør delta i arbeidet med å utforme og følge opp systemer for samarbeidet på tvers av tjenester. De bør, selvsagt, delta i felles møtepunkter, og de bør også ha egne møter på tvers der de kan dele erfaringer.

Til slutt en advarsel: Dette er ikke argumenter for å trekke kontorfaglige ut av de respektive tjenestene og samle dem for seg. Det er nettopp i kraft av nær kjennskap til arbeidet og tenkningen i den enkelte tjeneste at de kan spille en rolle i å få til samarbeidet på tvers. Her handler det om både og – både forankring i egen tjeneste og et samarbeid med andre kontorfaglige.