Kjell Werner

Kommentator, Avisenes nyhetsbyrå

Tid om annen har det blitt foreslått å fjerne noen av de røde fridagene. Kristi himmelfartsdag og andre pinsedag har hyppigst vært nevnt i den sammenhengen.

La oss harelabbe litt fakta først: Norge har 10 offentlige fridager. 7 av disse er religiøst knyttet til kristendommen. Til sammenligning er det for eksempel 18 offentlige fridager i Colombia og India. Det er altså en myte at vi har så mange offentlige fridager. Katolske land ligger i så måte bedre an enn Norge.

Tankene går naturlig nok til den hete striden i Danmark om Store Bededag. Dette er den offisielle helligdagen som faller på fjerde fredag etter påske, og dermed tre uker før pinse.

Denne danske fridagen avskaffes nå som helligdag, etter forslag fra den nye regjeringen. Begrunnelsen fra statsminister Mette Frederiksen er at regjeringen trenger å frigjøre penger til å finansiere økte forsvarsbevilgninger.

Neste år blir dermed Store Bededag en vanlig arbeidsdag i Danmark. Danskene er lovet et lønnstillegg på 0,45 prosent som kompensasjon for at det må jobbes en dag ekstra.

Statsministeren har møtt kraftig motbør fra kirkelig hold og ikke minst fra fagbevegelsen. Å få kjeft fra egne rekker smerter nok ekstra i hjertet til sosialdemokraten Frederiksen.

Nesten 50.000 dansker samlet seg i demonstrasjon på rådhusplassen i København for å markere sin misnøye mot å miste en fridag. Det hører med til bildet at den nye regjeringens politikk er preget av det faktum at Frederiksen har tatt inn to borgerlige partier.

Store Bededag har for øvrig vært kristen fridag også i Norge, siden vi jo var underlagt den danske kongen i flere hundre år. Men i 1950 ble dagen her i Norge vedtatt flyttet til søndag før allehelgensdag, og dermed forsvant den som ekstra fridag.

Hva er så situasjonen i Norge anno 2023? «Det har ikke vært diskutert å fjerne offentlige høytidsdager og fridager i Norge», sier statssekretær Maria Walberg (Ap) i Arbeids- og sosialdepartementet. Derfor er det vel ingen grunn til å dvele noe mer ved dette spørsmålet, vil mange si. Jo, mener jeg. Det er nok å minne om at politikere allerede er, og har vært, på krigsstien i dette spørsmålet.

«Vi har ikke lenger en statskirke. Det er ti røde dager i året, og ideelt sett burde folk få ta ut dem sånn det passer dem», sa Unge Venstres leder Ane Breivik i fjor til Nettavisen. Ifølge Breivik skal vi altså få en større frihet, men ikke miste noen fridager.

Verre var det da Kjell Magne Bondeviks første regjering i 1998 foreslo å fjerne andre pinsedag som helligdag, og dermed også som fridag. Det førte til den mest omfattende politiske streiken i nyere tid. Hele den norske fagbevegelsen sto samlet i sin motstand. Forslaget ble dermed klokelig lagt dødt.

Ane Breivik har selvsagt et poeng. Norge har ikke lenger en statskirke. Dersom vi hadde startet med blanke ark, så hadde det kanskje ikke vært noen kristne fridager her til lands. Men vi har ikke blanke ark. Slik sett er ikke situasjonen ideell.

Den kristne kulturarven lever videre, til tross for at stadig færre nordmenn er bekjennende kristne. Det er likevel 3,5 millioner medlemmer i Den norske kirke, noe som tilsvarer 64 prosent av befolkningen. 54 prosent av smårollingene blir døpt.

Tradisjoner skaper samhold i vårt flerfoldige og fargerike Norge. Vi feirer jul og markerer 1. så vel som 17. mai. Påskens kristne budskap er det ikke så mange av oss som tenker på når vi tar en velfortjent ferie på fjellet, ved sjøen eller hjemme i og rundt huset.

Haken med dagens system er at det er flust med fridager på våren og forsommeren, mens slike pusterom glimrer med sitt fravær på høsten. Julen er i så måte det eneste lyspunktet i andre halvår.

Når det gjelder fritid har vi to samfunnskrefter å takke: Kirken og fagbevegelsen. Begge disse aktørene er under press. Den norske kirkes medlemstall synker. Fagbevegelsen, med LO i spissen, øker riktignok i antall medlemmer, men organisasjonsgraden er synkende i privat sektor.

De kristne fridagene er noe vi har arvet og som det derfor er relativt lett å bevare for etterkommerne. Men fritid i form av kortere arbeidsdager og lengre ferier har ikke kommet av seg selv.

Fagbevegelsen har kjempet fram mer fritid og andre goder gjennom en todelt kamp. Lønnsoppgjør med streik som pressmiddel har vært det viktigste virkemiddelet. I tillegg har det fagligpolitiske samarbeidet gitt resultater i form av vedtak i Stortinget, først og fremst som følge av Arbeiderpartiets politiske styrke. Den borgerlige motstanden har tidvis vært sterk.

Vi er inne i den stille uke, perioden fra palmesøndag til påskeaften. Da bør vi ta oss tid til å tenke litt, filosofere for oss selv, når vi tar en pust i bakken. Fridagene, som vi alle setter så stor pris på, har ikke kommet av seg selv. Vi må heller ikke ta slike goder for gitt. De har blitt kjempet fram. Sammen er vi sterkest. De røde fridagene må forbli hellige, i dobbelt forstand.