Stine Hjerpbakk

Stein Lier-Hansen, direktør i Norsk Industri, uttalte nylig at offentlig ansattes viktigste bidrag i koronakrisen er å bli færre, og at privat sektor i all hovedsak har tatt støyten for koronakrisen.

Privat sektor og næringslivet har blitt rammet hardt. Det er det liten tvil om.

Men i stedet for å snakke om konstruktive løsninger for å berge arbeidsplasser og inntekter til arbeidsfolk, velger Lier-Hansen å svartmale offentlig sektor.

Norge er en av verdens sterkeste samfunnsøkonomier, og et av verdens beste land å leve i, på grunn av de sterke fellesløsningene, ikke på tross av dem.

Alle som jobber i både privat og offentlig sektor – industriarbeideren, renholderen, elektrikeren, sykepleieren, bussjåføren, ja til og med direktøren i Norsk Industri – er en del av et felles arbeidslag. Det private næringslivet er avhengig av at det offentlige utdanner kompetente, kvalifiserte og friske arbeidere.

Men i stedet for å anerkjenne dette faktum, setter Lier-Hansen heller opp et kunstig skille mellom offentlig og privat sektor.

Og det kan se ut til at hans syn på oppgavene i offentlig sektor har lite med realitetene å gjøre. For dette jo vært lite annet enn en tre måneder lang siesta for ansatte i kommuner og stat. «Noen har sågar fått lov til å jobbe hjemme i en så stor grad at de har rukket å pusse opp både hus og hytter», uttalte han til NTB (28.06.20).

Utsagnet faller på sin egen arrogante urimelighet, og må oppfattes som svært provoserende for dem som har jobbet nesten døgnet rundt den siste tida.

Det er ingen overflod i offentlig sektor.

Det jobbes på begrensede midler, noe som er godt kjent. Kutt og underfinansiering av tjenestetilbudet rammer barn, unge, eldre – det rammer oss alle. Folk som jobber i våre sykehus, skoler og sykehjem trenger flere, ikke færre kollegaer. Når hørte du sist en lærer si at det var stille og lite å gjøre, fordi det var så mange på jobb?

Det snakkes om å utvikle «sykepleierblære» fordi man knapt rekker å gå på do på jobb.

Når Lier-Hansen hevder at Norge bruker svært store ressurser på offentlig sektor med bare middels gode resultater, undrer jeg meg over hvilke resultater det er han sikter til.

Mange norske sykehus har for lite kapasitet i forhold til behovet. Beleggsprosenten kan over lengre perioder være på 100, og enkelte avdelinger har opp mot 120 prosent belegg.

De overfylte sykehusene fører til redusert kvalitet og kan utgjøre en fare for pasientsikkerheten, mener Legeforeningen. Dette er resultatet av en helsesektor på sparebluss, basert på en kortsiktig styring med vekt på hva som er lønnsomt her og nå, i stedet for hva det er som sikrer et robust helsevesen.

Er det resultatet av en arbeidslivspolitikk som ikke er bærekraftig for de ansatte, som vi ser spesielt i de kvinnedominerte yrkene?

Barnehageansatte og sykepleiere ligger øverst på sykefraværsstatistikken.

Gjennomsnittlig avgangsalder for barnehagelærere er 59 år, men bare 30 prosent av disse er forventa å ta ut pensjon før de har blitt 62 år. De har altså blitt uføre, fordi jobbene er så belastende at de ikke makter å stå lengre i jobb.

Eller er det resultatene på Pisa-rankingen som bare er middels gode, ettersom Lier-Hansen mener det må en enda sterkere styring av utdanningssystemet til?

Både lærere, barnepsykiatere og fagbevegelse advarer om at den sterke mål- og resultatstyringen i skolen er skadelig for ungene.

Og at konsekvensene av en topptung styring, der avgjørelsene tas langt unna klasserommet, gjør at lærerne – de som faktisk møter barna – ikke lenger kan avgjøre hva som er det beste for det enkelte barns læring.

Løsningen på disse utfordringene er ikke færre ansatte, ytterligere nedskrelling av offentlig sektor og mer topptung styring. Dette synes å være åpenbart for de fleste, men ikke for Ap-mannen Lier-Hansen og hans meningsfeller på høyresiden.

For i Klassekampen (11.06.20) skriver Lier-Hansen at offentlig sektor må bli intet mindre enn «supereffektive». Dette lyder nok som musikk i kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrups ører.

Astrup viser at han har lite grep om arbeidshverdagen til de ansatte når han skriver at innovasjon i offentlig sektor «kan derfor skje når en byråkrat eller politiker sitter alene på kontoret sitt, får en veldig lys idé og roper ’Eureka’» (NRK, 22.06.20).

Ofte virker det som om disse lyse ideene dukker opp nettopp når toppledere og politikere sitter med excel-arkene sine, langt unna arbeidshverdagen til dem de er satt til å lede.

I 2015 foretok Bergen kommune en reduksjon i tida for hjemmesykepleie og praktisk bistand.

Senter for omsorgsforskning evaluerte konsekvensene av endringene og konkluderte med at til tross for at effektiviseringen kunne ha hatt en korttidseffekt i form av økonomisk innsparing, var det flere negative effekter for brukere og ansatte, som på sikt ville kunne føre til økte kostnader.

89 prosent av de ansatte i hjemmesykepleien opplevde en forverret arbeidshverdag, og sykefraværet var høyt. 86 prosent mente endringene hadde ført til negative konsekvenser for brukerne. Brukerne opplevde mer travle ansatte, og det høye antallet forskjellige ansatte var et vesentlig problem.

Endringene hadde også medført økt risiko for brudd på forsvarlighetskravet.

Å «bare jobbe litt raskere» har en pris, nemlig økt arbeidspress og høyere arbeidsbelastning på de ansatte. Og ikke minst dårligere tjenester og trygghet for brukerne.

Allerede nå er det stor mangel på kvalifiserte lærere og sykepleiere. Norsk Sykepleierforbund anslår at vi om 20 år vil mangle 30 000 sykepleiere dersom ikke noe gjøres. Det blir rett og slett absurd at løsningen da skal være færre ansatte i offentlig sektor. Tvert imot, det er åpenbart at det er nødvendig med flere stillinger for at vi fortsatt skal kunne ha en robust velferdsstat.

Det er fellesskap som fungerer, men det er ikke gratis, og det løser seg ikke av seg selv. Vi kan ikke fortsette å kutte titalls milliarder i skatt for de rikeste og kutte i kommunebevilgninger og tro at vi samtidig skal kunne bevare det fungerende fellesskapet og styrkene i norsk samfunnsøkonomi.