Michael Brøndbo

Redaksjonssjef i Fagbladet

«Ingen kommentar.»

Det er kommentaren Fagforbundets leder Mette Nord foreløpig har til stormen som har blåst opp rundt Arbeiderpartiets leder og Norges statsminister Jonas Gahr Støre.

Støres problem: Plutselig begynte alle medier i Norge å skrive om kritikk internt i partiet. Hovedsakelig med anonyme kilder foreløpig, men noen lokallagsledere og en stortingsrepresentant har vært så sikre i sin sak at de har stilt seg bak kravet med fullt navn: Støre må gå.

Det kommer i kjølvannet av katastrofale målinger for partiet og flere fylkesårsmøter med ganske opprivende personstrider og vraking av store navn.

Ryktebørsen, formidlet fra kommentatorer både her og der, vil også ha det til at samlingen på LO Stats kartellkonferanse skal ha vært en slags aha-opplevelse for mange sentrale LO-aktører: Det var faktisk mange av dem som mente tiden hadde kommet for å bytte ut Støre.

Noen har snakka sammen, med andre ord. Visstnok.

Men Mette Nord tier. Iallfall offentlig.

Hvorfor er det viktig?

Kort forklart: Hun er leder i Fagforbundet, som har over 400.000 medlemmer. Hun leder LOs største forbund.

Hun har betydelig kjøttvekt bak det hun sier når hun snakker på forbundets vegne.

Det ledervervet er også årsaken til at Arbeiderpartiets landsmøte har valgt henne inn i partiets sentralstyre.

Sentralstyret har 21 medlemmer. Tre av dem er Nord, LO-leder Peggy Hessen Følsvik og Jørn Eggum, som leder LOs nest største forbund, Fellesforbundet.

De tre er fagbevegelsens stemme innad i Arbeiderpartiet. Det de sier, veier tungt.

Et eksempel: De tre sammen gikk ut i forkant av et sentralstyremøte og krevde svar fra daværende arbeidsminister Hadia Tajik om spørsmål knyttet til hennes pendlerboligbruk tidligere i karrieren. Det var avgjørende for at Tajik valgte å gå av.

Foreløpig sier de tre ingenting om Jonas Gahr Støre.

Iallfall ikke offentlig.

Og det at de ikke sier noe, er nok til å lage en sak på for mange medier. Som Dagens Næringslivs sak med ingressen «LO-leder Peggy Hessen Følsvik gir ingen støtteerklæring til en presset Jonas Gahr Støre.»

For det kan faktisk ha noe å si at de ikke har noe å si.

Men på et eller annet tidspunkt må de si noe. Også offentlig. Bak lukkede dører er det all grunn til å tro at mye er sagt allerede, selv om vi i Fagbladet med hånden på hjertet kan si at vi ikke vet nøyaktig hva.

For Mette Nord går veien til dette offentlige utsagnet i hovedsak gjennom mye kontakt med sine sentralstyremakkere Følsvik og Eggum. For å sikre maks gjennomslag, må de mene det samme når de først mener noe offentlig.

Men Nord må også arbeide internt.

Ikke formelt. Hun sitter i sentralstyret som direktevalgt representant fra Ap-landsmøtet. Hun kan derfor ikke formelt instrueres av Fagforbundet. Men siden hun sitter der for å tale forbundets sak, er det viktig at hun har forbundet med seg i det hun sier og gjør.

Derfor er det viktig for henne å få avklart hva forbundet – både de som sitter høyt på toppen i tillitsvalgtapparatet og de som jobber på grasrotnivå – faktisk mener.

Først må hun vite det. Så må hun vite hva hun kan oppnå: Skal man kaste en leder, må man være sikker både på at det er riktig og at det er mulig. Og man må vite at alternativet er bedre.

Ellers kan det være like greit å vente.

Men når Mette Nord bestemmer seg for å mene noe, for å gå hardt ut (selv bak lukkede dører) og faktisk mene noe, vil det veie tungt. Hun har tross alt 400.000 arbeidsfolk i ryggen.