Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider i hjemmesykepleie for barn og unge

Oftere enn vi tror utsettes mennesker med utviklingshemming for overgrep fra personer som står dem nær. Jeg mener man gjør altfor lite for å sikre at mennesker med utviklingshemming ikke utsettes for overgrep. Det er behov for mer fokus og et reelt kompetanseløft – i hele landet.

Velkommen til «Villa Gjennomtrekk»

Jeg blir ofte kontaktet av personer som arbeider i tjenester for mennesker med utviklingshemming. Flere av disse forteller om stadig større bofellesskap hvor beboere får flere ansatte å forholde seg til enn hva som er ønskelig.

Flere forteller om tjenestetilbud hvor nyansatte blir ønsket velkommen av kolleger med «Velkommen til Villa Gjennomtrekk». Dette er tjenestetilbud med høy gjennomtrekk av vikarer – ofte vikarer med lav eller ingen erfaring og kompetanse til å kunne yte gode tjenester.

De forteller også om mellomledere som knapt klarer å holde hodet over vannet. Jeg mener at slike tjenestetilbud gjør utviklingshemmede sårbare for overgrep.

Som ansatt kan man velge å si opp jobben sin og gå videre. For de mest utsatte, som har store behov for bistand til å mestre livet, er det ikke fullt så enkelt.

Droppet referansesjekk – mistenkt for grov vold

En artikkelserie i avisa Fædrelandsvennen (bak betalingsmur) forteller om fem ansatte i Kristiansand kommune som mistet jobben etter å ha begått overgrep mot mennesker med utviklingshemming.

En ansatt var ruset på jobb og stjal bankkort, en annen stjal legemidler, en sov på nattevakt og ble mistenkt for å utøve grov vold, og en lot utviklingshemmede gå i sin egen urin og avføring fram til neste vaktskifte. Etter å ha undersøkt saken nøyere, kom det fram at den ansatte som var mistenkt for å utsette en beboer for grov vold, også hadde utøvd vold på en tidligere arbeidsplass i en annen kommune. Dette ble ikke oppdaget fordi kommunen ikke sjekket referanser.

En utviklingshemmet mann varslet om grove seksuelle overgrep ved boligen han bodde. (bak betalingsmur)

Forholdet ble politianmeldt, men henlagt på grunn av ukjent gjerningsperson. Kommunen tolket henleggelsen som at han ikke hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep. Kommunen skrev i sitt tilsvar til Statsforvalteren (som fikk saken til behandling) at «En fikk en følelse av at politiet ikke festet lit til mistanken om at det hadde skjedd overgrep.» Mannens pårørende ønsket at han fikk flytte til et annet sted, men ifølge de pårørende godtok ikke kommunen dette. Kommunen sier at saken ble tatt på alvor, men tar selvkritikk for tidsbruken.

Ikke klar over at sakene måtte meldes

På tross av kommunens meldeplikt til fylkeslegen i saker hvor helsepersonell er innblandet, varslet Kristiansand kommune kun om en av de fem sakene, noe Statsforvalteren i Agder har kritisert kommunen for. Den manglende innmeldingen av saker ble oppdaget ved en tilfeldighet, da ansatte hos Statsforvalteren fanget opp at Kristiansand kommune ikke var klar over at sakene måtte meldes videre da fire av de ansatte ikke hadde autorisasjon som helsepersonell.

Kommunen på sin side medgir at de burde ha vært klar over dette, samtidig som de forsikrer at de nå har fått en felles forståelse for dette etter å ha vært i dialog med Statsforvalteren.

Kommunerevisjonen varsler om at manglende referansesjekk er et klart brudd på retningslinjene, og forsikrer om at kommunens rutiner er skjerpet inn.

Et langt svakere vern mot overgrep

Selv om Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet allerede i 2014 kom med retningslinjer til kommunene for hvordan overgrep skal håndteres, var ikke ansatte i Kristiansand kommune informert om disse da den utviklingshemmede mannen varslet om grove seksuelle overgrep. De ansatte ble informert om retningslinjene først i desember 2017 – over et år etter at han flyttet inn i boligen hvor overgrepene skal ha skjedd.

Det finnes liten systematisk oversikt over omfanget av vold og seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemming. En norsk gjennomgang av tilgjengelig nordisk og internasjonal forskning fra 2013 konkluderer med at mørketallene er store, men at det er sannsynlig at mange personer med utviklingshemming er mer utsatt for slike overgrep enn befolkningen for øvrig.

Ifølge en rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fra 2013 har mennesker med utviklingshemming to til tre ganger større risiko for å bli utsatt for overgrep enn befolkningen generelt. Det er alvorlig at utviklingshemmede har høy risiko for å bli utsatt for overgrep.

I praksis har mennesker med utviklingshemming et langt svakere vern mot overgrep siden de ofte har vansker med å forstå hva som skjer, fortelle om det som har skjedd og ikke minst, bli forstått og trodd.

Det er ikke kun ansatte som begår overgrep mot personer med utviklingshemming. Av overgrepene som er kartlagt, framgår det at en stor del av gjerningspersonene selv har en psykisk utviklingshemming. Definisjonen på overgrep er bred, og favner både fysisk og psykisk vold, økonomiske overgrep, seksuelle overgrep, nettovergrep og omsorgssvikt.

Kun et fåtall kommuner har tatt i bruk overgreps-modell

Det finnes modeller og retningslinjer for hvordan overgrep skal forebygges, avdekkes og håndteres. Modellen TryggEst ble utviklet av Bufdir etter engasjement fra fagpersoner med kjennskap og erfaring fra lignende modeller i andre land.

Modellen brukes ikke kun i tjenester for utviklingshemmede, men også for andre risikoutsatte voksne, som i liten eller ingen grad kan beskytte seg selv mot overgrep. Hos kommunene og bydelene som har tatt i bruk modellen, er det blitt avdekket flere overgrep mot risikoutsatte voksne.

Selv om modellen ble iverksatt som et prøveprosjekt i 2018, er det kun et fåtall norske kommuner og bydeler som har valgt å ta i bruk denne modellen. Alle kommuner har, gjennom helse- og omsorgstjenesteloven, et ansvar for å ha et system for å forebygge, avdekke og håndtere overgrep. Det er opp til hver enkelt kommune hvilke retningslinjer de har – så får man håpe retningslinjene er på plass og kjent for de ansatte som skal jobbe etter dem.

Jeg savner større engasjement

For å forebygge at mennesker med utviklingshemming utsettes for overgrep, er det ikke nok med gode retningslinjer. Det bør arbeides helhetlig for å sikre utviklingshemmedes rettssikkerhet på en bedre måte enn det gjøres i dag.

Man bør sikre flere heltidsansatte i tjenestene og tilrettelegge og avsette midler til fagutvikling. Det vil også være riktig å sørge for at kompetansen økes over hele linja i tjenestene som er nærmest brukerne – både vernepleieren, helsefagarbeideren og assistenten som i de fleste tilfeller utgjør laget rundt personen med utviklingshemming.

I tillegg til dette vil det være viktig å rette søkelyset på mellomlederes arbeidsvilkår for å sette dem i stand til å arbeide med fagledelse og ikke andre unødvendige ting som andre kan gjøre. Jeg savner større engasjement fra politikerne som legger premissene for tjenestene som ytes. Mer fokus vil igjen føre til at man øker rettssikkerheten til denne utsatte gruppa.

Oftere enn vi tror utsettes mennesker med utviklingshemming for overgrep fra personer som står dem nære. Jeg mener man gjør altfor lite for å sikre at mennesker med utviklingshemming ikke utsettes for overgrep. Det er behov for mer fokus og et reelt kompetanseløft – i hele landet.