Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Hedvig Rogneruds innlegg fikk meg til å heve øyenbrynene. Men også til å tenke. 

I arbeidslivet og på fritiden blir vi, enten vi vil eller ei, dømt ut fra kriterier basert på normer, lover og regler. Mange av normene finnes det ingen lovhjemlet fasit på, og de endrer seg stadig. For hvem er det egentlig som setter disse normene, og hvilke kriterier blir de satt ut fra?

I arbeidslivet må vi forholde oss til det som til enhver tid er gjeldende regelverk, og det er de fleste av oss innforstått med. Men innenfor denne rammen av regelverk kan flere av oss oppleve at det ligger uskrevne regler. Av og til er det ikke populært å tråkke opp en ny sti i stedet for å gå den som har vært brukt i 30 år. Det er vel kanskje da man blir den nevnte fisken som vil klatre i et tre.

Å tenke nytt blir ikke alltid godt mottatt, fordi det kan komme til å rokke ved det kjente, kjære, trygge og forutsigbare. Nå er vi mennesker en gang sånn at forutsigbarhet er noe de aller fleste av oss setter høyt, for det ukjente er skummelt. Det ser vi ofte når det gjelder omorganisering i større eller mindre grad. Jeg har ennå til gode å oppleve at forslag om en omorganisering blir tatt positivt imot av alle ansatte. Noen ganger kan man si at det er med rette, mens andre ganger opplever jeg at en liten kursendring kan være det beste for både ansatte og tjenesteytingen.

Krav og behov er stadig i endring, og vi som ansatte må henge med i svingene. Så hvorfor steiler vi noen ganger når ting blir foreslått? Kan det være fordi at vi kjenner på at vi muligens har manglende kompetanse til å forsvarlig gå på den nye stien? Det er viktig at ved en omorganisering at det blir kartlagt hva slags kompetanse som er nødvendig her, og så må tiltak settes i gang på det. For å bli en god «klatrefisk» så trengs det riktige verktøy til jobben. Man kan kanskje av og til sitte igjen med et inntrykk av at i trange budsjettider, så blir ikke kompetansehevingstiltak satt øverst på budsjettstyrkingstiltak. Da får man fisk som slett ikke blir gjort i stand til å kunne klatre.

En ansatt på grunnlinjen kan ha god nytenking om en annen måte å gjøre tjenesteytingen på, men blir kanskje møtt med negativitet fra kolleger eller ledere; «Dette får vi aldri til…dette er utenfor din yteevne og kompetanse». Altså; fisken blir dømt før den i det hele tatt får sjansen til å vise at den kan klarte i trær.

Kompetanseheving har sjeldent vist seg å være unyttig for en arbeidsgiver. I en masteroppgave fra 2016 av Anna Helena Eidsvig vises nettopp dette med nytten av kompetanseutvikling, kunnskapsutvikling og erfaring.

Kunnskap gir mestring, og mestring gir muligheter for utvikling. Samfunnet vårt er avhengig av utvikling, og da må man legge til rette for at «urealiserbare» nytenkende idéer faktisk kan la seg gjennomføre – hvis forholdene legges til rette.

Så neste gang en fisk på din arbeidsplass ytrer ønske om å kunne klatre i trær, så ikke døm fisken nord og ned med en gang. Spør heller hva fisken trenger for å kunne gjennomføre dette.