Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider i hjemmesykepleie for barn og unge

Det vi gjør i dag, baner vei for hvordan vi ønsker at fremtiden blir. Dersom vi fortsetter å godta å være «callgirls» med 24-timers beredskap, vil dette være hverdagen for de som kommer etter oss. Vi kan og bør snu dette.

• Nicholas nektet å la seg «lufte» - seiret over Oslo kommune

«Dere godtar jo alt»

«Hvis jeg blir leder en dag, skal jeg bli det på en kvinnedominert arbeidsplass i en kvinnedominert sektor», sa mannen til en venninne av meg en gang.

«Hvorfor», spurte hun.

«Jo, dere godtar jo alt.»

Mannen jobber i en mannsdominert sektor. Når jeg fikk gjenfortalt den samtalen, satte det en støkk i meg. Hvorfor godtar vi så mye i kvinnedominert sektor?

En «callgirl» som er i beredskap 24 timer i døgnet

«Jane» (oppdiktet navn) arbeider som ekstravakt i et kommunalt tjenestetilbud til mennesker med funksjonsnedsettelse. Hun jobber og står på – som regel jobber hun fem vakter i uka, noen ganger seks vakter. Hennes telefon er aldri mer enn en halvmeter fra henne. Hun vil være tilgjengelig for arbeidsgiveren sin dersom det blir behov for folk på jobb. Jane er en «callgirl» som er i beredskap 24 timer i døgnet.

Jane vet at hun kan kreve fast stilling, men har ikke gjort det. Når jeg spør Jane om hvorfor hun ikke har krevd fast stilling, forteller hun at det er fordi hun ikke vil bli mislikt. Det finnes mange som Jane rundt omkring.

Dette handler om kultur ...

Så lenge du ikke krever din rett, er du ikke garantert å få det du har krav på. Dette handler ikke om hvor fæle arbeidsgivere er – det handler om den kulturen vi har innrettet oss i og det vi anser som normalt. Ofte er vi klar over hva vi har rett på, men velger å ikke kreve det, i frykt for å bli mislikt. Jeg tror ikke at arbeidsgiver er av samme oppfatning. Og dersom arbeidsgiver viser misnøye, er det på tide å revurdere om det er en arbeidsgiver du vil bruke tiden din på.

Vi aksepterer alt for mye og strekker oss alt for langt, uten å stille krav om hvordan vi ønsker å ha det. Stiller vi ikke krav, vil vi aldri kunne endre kulturen.

… og det handler om fremtiden

Det vi gjør i dag baner vei for hvordan vi ønsker at fremtiden blir. Dersom vi fortsetter å godta å være «callgirls» med 24-timers beredskap, vil dette være hverdagen også for de som kommer etter oss. Vi kan snu dette. Men det krever at vi gjør noe mer enn å tenke på det og snakke om det.