Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Et verneombud har rett til å stanse farlig arbeid.

I arbeidsmiljølovens §6-3.1 står det følgende: «Dersom verneombudet mener det foreligger umiddelbar fare for arbeidstakernes liv og helse, og faren ikke straks kan avverges på annen måte, kan arbeidet stanses inntil Arbeidstilsynet har tatt stilling til om arbeidet kan fortsette. Arbeidet må bare stanses i det omfang verneombudet anser det nødvendig for å avverge fare.»

Gjennomførbart?

Det høres veldig fint og mektig ut dette, men er nok en bestemmelse i loven som ikke benyttes så ofte i det daglige. For er dette gjennomførbart alle steder? Og hvis svaret på det er nei, hva da med sikkerheten til de ansatte?

Neste spørsmål blir også om det er ekstra vanskelig – for ikke å si umulig – å gjennomføre et slikt tiltak på noen områder, mens det er enklere og mer gjennomførbart på andre. Hvor blir da likheten for loven av?

En av seks opplever vold, trusler eller mobbing på jobb – kvinner er dobbelt så utsatt

Utagerende pasient eller beboer

Et tenkt eksempel på dette følger her: En avdeling på et sykehjem har i en høytid fått inn en pasient som er svært utagerende. De ansatte følger rutinene de har, og får i tillegg bemannet opp i turnusen grunnet denne pasienten. Så langt – så bra.

Men så er det sånn at vi jobber jo med mennesker som ikke alltid følger et forventet skjema for oppførsel. Denne pasienten begynner så å utagere mot personalet. Først med slag, spark og spytting. Dette klarer de ansatte å håndtere fordi de har prosedyrer å forholde seg til. Men så øker utageringen, og nå blir slag og spark mer målrettet og mer kraftfulle. De ansatte kjenner litt på en usikkerhet, men står i situasjonene og gjør det de skal, samtidig som de nå begynner å legge stor innsats i å skjerme de andre pasientene.

«Vår» pasient tar de neste timene og dagene utageringen til uante høyder, og både inventar og annet blir slengt vegg i mellom samtidig som slag og spark er uforutsigbart og særdeles målrettet. Nå kjenner de ansatte på en redsel og uro også for egen sikkerhet, og leder tar kontakt med spesialisthelsetjenesten for å få råd og hjelp. Men svaret er at «dette må dere stå i. Vi kan ikke hjelpe dere. Dette er deres ansvar.»

Hun jobbet på Nav-bygget da det ble påtent: – De kastet tennvæske mot meg

Hva gjør vi nå?

Hva gjør en leder og et verneombud i en slik situasjon? Lederen velger kanskje å ta kontakt med legevakt for å be om å få lov til å gi pasienten mer beroligende enn tidligere foreskrevet, mens verneombudet får beskjed fra ansatte om at nå er de så redde for å gå på jobb at dette klarer de ikke mer. De ansatte viser til store blåmerker på egen kropp og ødeleggelser i avdelingen, og gir beskjed om at dette kan de ikke stå i lenger. De gir beskjed om at de rett og slett ikke tør gå på jobb. Og det er her vi kommer til arbeidsmiljølovens bestemmelse og verneombudenes myndighet. Skal de stenger hele avdelingen? Hva da med de andre pasientene? Det er en helt umulig situasjon å stå i.

Hadde dette vært snakk om arbeidssituasjoner med like stort skadepotensial på et kontor, en byggeplass eller en industribedrift er jeg ikke i tvil om at stenging hadde funnet sted. Og det er her jeg rett og slett må spørre om likheten for loven. For etter min oppfatning er verneombudet også i helse- og omsorgssektoren i sin fulle rett til stenge avdelingen, men jeg har aldri hørt om at det noen gang har skjedd.

Såpass må du tåle

Så hvorfor skjer det ikke? For jeg vet at rundt om i landet er dette tenkte eksempel en realitet, men de ansatte får ofte høre «såpass må du tåle. Og husk at de andre pasientene trenger vern mot den utagerende, og det er din jobb. Så dette må du bare stå i.»

Nei, mener jeg. Såpass må man som ansatt slett ikke tåle. Du skal ikke være redd for å bli skadet når du går på jobb bare fordi en pasient blir puttet inn på en avdeling fordi det ikke er plass der hvor pasienten kanskje skulle ha vært. At utagerende mennesker blir feilplassert er ikke ditt ansvar.

Når svarene er at dette må de ansatte håndtere så godt de kan, med fare for egen sikkerhet, hvilken nytte har vi da av §6-3.1 i arbeidsmiljøloven?

Regel og ikke unntak

Dessverre er det ikke bare verneombudene innenfor helsesektoren som opplever at de tidvis står maktesløse når arbeidsmiljølovens §6-3.1 kanskje ville blitt brukt andre steder.

Skolene våre har oftere og oftere en hverdag preget av vold mot ansatte, og vi snakker her ikke om et lite dytt eller himling med øynene. Et eksempel her er den ansatte som ble angrepet med hammer.

Og da jeg spør igjen: Hvor mange andre arbeidsplasser hadde godtatt eller tolerert at dette var noe de ansatte kunne risikere å møte hver dag?

Har det kommet så langt at det foran i alle pensumbøker til undervisnings- og helseyrker bør stå en advarsel: «Du kan bare glemme at du er beskyttet av arbeidsmiljøloven, for såpass må du tåle når du velger dette yrket.»

Jeg blir frustrert, både på verneombudene sine vegne der de føler seg vingeklippet og ute av stand til å utføre sitt verv i henhold til lovens bestemmelser. Og ikke minst på vegne av ansatte rundt om hvor vold og trusler nå snarere er regelen enn unntaket.

Så min opplevelse er nok dessverre at loven, og spesielt § 6-3.1 i arbeidsmiljøloven, slett ikke er lik for alle.

Og da må jeg helt til slutt stille et siste spørsmål: Er det sånn vi vil ha det?