Henrik Madsen

Ufaglært helsearbeider og 6.-kandidat for Rødt Bergen

Det er ikke lenge siden Oslo Høyre og deres ordførerkandidat delte et innlegg på Instagram hvor de skrev at eldreomsorgen har «for mange ufaglærte som ikke kan noen ting».

Videre ble det sagt at noen ufaglærte har «veldig dårlig språk», og at det kan «være farlig».

De var fort ute og mente at dette innlegget aldri var ment til å bli delt, og at det skyldtes en intern svikt.

Man kan stille seg spørsmålet: Hvis det ikke var noe de mente, hvorfor ble det i utgangspunktet skrevet?

Og om denne mistilliten mot ufaglærte og ansatte i eldreomsorgen ikke er noe Høyre står for, hvorfor kunne vi allerede dagen derpå se Moss Høyre speile disse holdningene?

I innlegget til Moss Høyre blir det skrevet at offentlige ansatte i eldreomsorgen er de virkelige «profitørene», med deres «høyere lønn, pensjon og sykefravær».

Det er ikke uten grunn at ledelsen i Høyre unngår å snakke om politikken sin, for når de først gjør det, er det slike arrogante holdninger som kommer fram.

Dessverre er ikke dette noe som kommer overraskende for meg.

Selv om jeg ikke jobber innenfor eldreomsorgen, er også jeg ufaglært innen helsesektoren. De siste elleve årene har jeg jobbet som brukerstyrt personlig assistent (BPA).

For de som ikke er kjent med hva en BPA er, så er vi en yrkesgruppe som jobber med å assistere og hjelpe personer med funksjonsutfordringer.

Arbeidsoppgavene er varierte og forskjellige ut fra hvilke behov brukerne våre har, og kan minne om de man finner i eldreomsorgen, hjemmetjenesten og i fadderordningene.

Vi blir beskrevet som et «frigjøringsverktøy» da vi i arbeidet vårt er med på å sikre en større grad av livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse for de vi jobber for.

I loven er vi kategorisert under helselovgivningen, og i likhet med mange andre helsearbeidere er vi langt fra landets best betalte.

Blant meg og mine kollegaer er ufaglært normalen, og det er et fåtall av oss som har noen helsefaglig utdanning. Men i løpet av over et tiår i tjeneste, har jeg opparbeidet meg mye nødvendig kompetanse.

BPA er et livskritisk yrke, og en absolutt nødvendighet for de som trenger det. Dette ble vi godt påminnet under pandemien.

Gjennom pandemien ble vi sammen med andre helsearbeidere applaudert for arbeidet vårt, samtidig som vi jevnlig ble minnet om at vi kunne tvinges i arbeid om situasjonen skulle kreve det.

I løpet av denne perioden var det mange av oss som ofret utdanning og relasjoner, samtidig som vi risikerte både den fysiske og psykiske helsen vår.

Mange av oss opplevde å bli permittert på kortere og lengre sikt. De av oss som var studenter fikk ikke rett til dagpenger, og ble ikke tilbudt annet enn ekstra lån og skuldertrekk fra det offentlig når jobben forsvant.

Allerede under pandemiens første uker fikk vi kjenne på det offentliges holdninger mot ufaglærte.

I starten av pandemien var det mangel på koronaprøver, og de ble prioritert til folk med helseproblemer og folk innenfor samfunnskritiske yrker.

Bergen kommune og Helse Bergen ville da ikke definere oss som samfunnskritisk helsepersonell, og nektet oss derfor å bli testet for korona, selv med klare symptomer.

Til slutt måtte FHI, fagforeningene og brukerorganisasjonene gripe inn og få ordnet opp.

Igjen støtte vi på problemer da kommunen skulle vaksinere helsearbeiderne sine. Da var vi igjen plutselig ikke «samfunnskritisk» lenger, og dermed ikke med i kommunens plan.

Dette til tross av at vi oppfylte kravene til Folkehelseinstituttet (FHI), som sa at «kriteriene for prioritering av vaksinasjon av disse [BPA, forsørgere mm] må sees i sammenheng med kriteriene for prioritering av helsepersonell».

Dette visste jeg og mine kollegaer godt, da vi gjennom hele pandemien måtte holde oss oppdaterte på FHI, staten og kommunens vedtak. Vi måtte stadig ringe til tillitsvalgte og verneombud for å sikre at vi fikk den hjelpen vi hadde rett til. Til slutt ble flere av oss tatt med i vaksinasjonsplanen, men det var fortsatt mange tilkallingsassistenter som falt utenfor, og i løpet av pandemien måtte risikere eget og brukers liv og helse.

Nå ser det altså ut til at applausen har stilnet for oss ufaglærte helsearbeidere igjen. Jeg har alltid vært stolt av mine kollegaers og mitt arbeid som personlige assistenter og ufaglærte helsearbeidere.

Dessverre får vi stadige bekreftelser på at vi er samfunnskritiske helter når det står på som verst, men ufaglært og disponibel arbeidskraft når vi spør om hjelp.

Vi har aldri forlangt å bli satt på en pidestall, men holdningene som enkelte har overfor oss er tilsvarende å bli brukt som en dørmatte. Hvordan den borgerlige regjeringen og sentrumsbyrådet behandlet oss den gangen, så vel som Høyre sine kandidaters fremstillinger av oss nå, gjør meg forbanna.

De kan sikkert bortforklare og unnskylde seg på mange måter, men det hele koker ned til noe så enkelt som en forakt for ufaglærte og helsearbeidere.