Et parti i moralsk krise

2016012609490020160209111325
Måten ledelsen i Arbeiderpartiet opptrer i flyktning- og asylsaken er i ferd med å splitte oss. Det skaper massiv uro innad i arbeiderbevegelsen.

-

Det ligger en lite reflektert ironi i Martin Kolbergs forsvarstale for Arbeiderpartiets opptreden i flyktning- og asylkrisen på Ytring den 22. januar. Han skryter og bortforklarer: «Vi var i skuddlinjen under asylbarndebatten for et knapt år siden. Da Marie Amelie-saken raste i januar 2011, ble vi stående alene i stormen». Kolberg skriver om vårt felles parti. Det er flaut. Kjempeflaut.

Nei da, Martin. Hverken du eller jeg er blant dem som har vært i skuddlinjen eller overlevd stormen. De finner vi innestengt i en fangeleir nord i landet – de samme personene som vårt parti nå tillater å tvangsutsende uten at søknadene om asyl er behandlet på en forsvarlig måte. Rettsløse flyktninger som fraktes med tvang ut av landet i 30 kuldegrader. Arbeiderpartiets ledelse burde skamme seg.

Arbeiderbevegelsens naturlige ansvar

Vi er midt i en internasjonal krise. Ikke fordi noen titusener har krysset Norges grenser, men fordi 60 millioner er på flukt fra krig og forfølgelse.

Og vi og våre allierte har vært med på å skape kaoset de flykter fra. Er det ikke en selvfølgelighet i arbeiderbevegelsen at vi har et medførende ansvar for å ivareta medmennesker i nød?

Samtidig med at tvangsutsendelsen av mennesker til Russland skaper oppsikt, tar Solberg-regjeringen andre grep som vil legge til rette for å utvise tusenvis av asylsøkere, inkludert både barnefamilier og enslige mindreårige, til noen av verdens farligste konfliktområder. Og Arbeiderpartiet tier stille.

Følg Fagbladet på Facebook

Ikke lenger typisk norsk å være god

Norges omdømme i utlandet har aldri vært dårligere. Statens brutale opptreden mot forsvarsløse flyktninger på leting etter en trygg havn skaper negativ oppmerksomhet verden rundt, og fordømmes av det internasjonale samfunnet: FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR), Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter og FNs barnekomité. Det er ikke lenger typisk norsk å være god.

Jeg husker godt Martin Kolbergs berømte tale på Arbeiderpartiets landsmøte i 2005 om «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». Men partiledelsen har tydeligvis glemt den – og at de er en del av et fellesskap som er større enn selve partiet – nemlig arbeiderbevegelsen som forener våre faglige, politiske og humanitære organisasjoner og våre ungdomsorganisasjoner. Arbeiderbevegelsen er fellesskapets viktigste verktøy og den er unik i verden.

Frykter splittelse

Mange medlemmer og tillitsvalgte i Fagforbundet, LO og arbeiderbevegelsen ellers, har tradisjonelt gitt sin støtte til Arbeiderpartiet basert på det vi trodde var en felles forståelse av begrepet solidaritet.

Partiledelsens opptreden i flyktning- og asylsaken skaper massiv uro innad i bevegelsen, og er i ferd med å splitte oss. Det er ikke sikkert skadene noen gang kan repareres dersom Arbeiderpartiets ledelse fortsetter samme kurs som er helt i strid med våre grunnleggende verdier om solidaritet og likeverd. Partiet vårt er i en moralsk krise, Kolberg. Det er nå det gjelder. Jeg sier som partiveteran og tidligere statsråd Thorbjørn Berntsen «Vi kan faen ikke holde på sånn som nå.»

(Denne kronikken er også publisert på NRK Ytring

Kolberg skriver om vårt felles parti. Det er flaut. Kjempeflaut.

Eddie Whyte