Knut Arne Sanden, LOs distriktssekretær i Brussel

-

Det europeiske kontinentet var der de faglige organisasjoner oppsto, vokste seg sterke og ble en sentral del av hva som kan kalles en europeisk sosial modell, selv om den er forskjellig i ulike deler i Europa.

Mange tror at de rettighetene ansatte har fått i arbeidslivet er hugget i stein, være seg forhandlingsrett, medbestemmelse, et godt arbeidsmiljø og selve streikeretten. Dette var rettigheter som i mange land var sikret i lovene og av og til i selveste grunnloven slik streikeretten er i mange land. Dessuten var dette allmenngyldige rettigheter som var sikret gjennom internasjonale regler som ILOs konvensjoner. ILO er den internasjonale Arbeidsorganisasjonen i Genève og består av fagbevegelsen, arbeidsgiverne og myndighetene. Denne kom til i 1917 mot slutten av den 1. verdenskrig. Etter den neste verdenskrigen kom Europarådet i Strasbourg til som laget sin egen sosiale pakt som også sikrer streikeretten. Dette var også en slags «payback»-tid for de lidelser særlig arbeidsføre menn var blitt utsatt for i de mørke årene da Hitler styrte store deler av Europa.

• Følg oss på Facebook

Etterkrigstiden fram til 1973 omtales som «de gylne 30-årene» i motsetning til de «harde 30-årene» etter finanskrisen i 1931. Dette var en periode preget av velstandsøkning, arbeid for alle, bedre leve- og livsstandard og ikke minst at arbeidstakere fikk mer å si i samfunnet enn hva de hadde fått lov til før. Bedriftsdemokrati og arbeidsmiljølov var eksempler fra 1970- tallet som hevet standarden ikke bare i arbeidslivet, men i samfunnet som helhet i en rekke europeiske land.

Men nå går utviklingen i en helt annen vei. Det begynte å butte i mot i EU da det gikk mot utvidelse østover. EUs president Jacques Delors hadde ført en vellykket strategi da han introduserte det indre marked med en sosial dimensjon fra 1986. Utover 1990-tallet kom en sverm av direktiver som ble vedtatt om arbeidstid, arbeidsmiljø, gravide kvinner, arbeid for unge og europeiske samarbeidsutvalg. Alt dette ble gjort gjeldende i hele EU og også i EØS-landene. For mange land var dette et kraftig løft, mens det i andre betød mindre.

I år 2000 flatet denne positive utviklingen ut. I 2004 kom utvidelsen med ti nye EU-land, og da stoppet den sosiale utviklingen i EU helt opp. Deretter kom finanskrisen i 2007-08, og deretter har det gått nedover. Verst har et gått ut over de landene som ble offer for EU-troikaens herjinger. Med krav om balanse i statsbudsjettene, ble en rekke tiltak diktert til landenes politikere om kutt i pensjoner, økt pensjonsalder, kutt i offentlige lønninger og krav om et mer fleksibelt arbeidsliv. Det siste gikk under det nøytrale navnet «strukturelle reformer», men betød for Hellas og Portugal sin del endinger i forhandlingssystemet som satte fagbevegelsen flere tiår tilbake. Det sammen skjedde i Spania, men der har det blitt innført på egen hånd delvis av en sosialistisk regjering for deretter å bli fullført av en konservativ.

Resultatet er at «the state of the trade union», ikke er hva den en gang var.

Men også i våre naboland ser vi at medlemstallet synker. I Finland som man definerer under den nordiske modellen, har en konservativ regjering gått til frontangrep mot fagbevegelsen og ensidig fjernet høytidsdager og feriedager og krevd at lønnskostnadene skal ned fem prosent ved neste tariffoppgjør. Finland har opplevd demonstrasjoner som man ikke har sett på snart 100 år.

I Norge slipper vi heller ikke helt unna. Regjeringens ønske om mer midlertidige jobber øker usikkerheten på arbeidsmarkedet. Forslaget om søndagsåpent er blitt en ny slags «ny hellighet» for at folk skal kjøpe mer uten å ha et ønske om det. Men det er en del av en global liberalistisk ideologi som ser fagbevegelsen som det siste hinder for et fullstendig markedsstyrt samfunn.

• Få nyhetsbrevet vårt her: