Bjørn Guldvog, helsedirektør

Det gjør et dypt inntrykk når helse- og omsorgstjenestene ikke makter å gi verdige tjenester til sårbare mennesker, slik vi har sett i NRK Brennpunkt sine reportasjer og i mange ulike medieoppslag den siste tiden. Hver dag avdekkes nye mangler i tilbudet til befolkningen, og det er åpenbart at det må kraftfulle grep til for å snu utviklingen.

Hvorfor har det blitt slik? Hovedforklaringen er alderssammensetningen i befolkningen, som sammenlignet med for noen tiår siden er kraftig endret. I tillegg har vi blitt flinkere til å redusere for tidlig død, slik at flere lever lenger med kroniske sykdommer. Det gjør at helse- og omsorgstjenestene blir sårbare for mangel på kapasitet og kompetanse. Utviklingen er den samme over hele Europa, og det er vanskeligere å rekruttere helsearbeidere fra våre naboland.

Så har pandemien satt sine spor; helsearbeidere har hatt en spesielt krevende arbeidssituasjon over lang tid. Sykefraværet er høyt, både på bakgrunn av høye smittetall og stor arbeidsbelastning, og pasientrettigheter brytes på grunn av kapasitetsmangel. Dette gir en forverret arbeidssituasjon hvor samvittighetsfulle ansatte føler oppgitthet og utilstrekkelighet. «Vi skammer oss», svarte en pleier da jeg spurte om hva de følte etter det første Brennpunkt-programmet.

Det er selvsagt helt uholdbart at helsepersonell som gjør sitt ytterste for å hjelpe sine pasienter, skal sitte igjen med skammen over ikke å strekke til. Det må ikke være tvil om at det påligger oss som helsemyndigheter et overordnet ansvar for at tjenesten skal fungere. Samtidig må vi være ærlige nok til å si at løsningene ikke er enkle, og at problemene heller ikke kan løses over natta, ettersom det vi ser er resultatet av en stor samfunnsendring som har pågått over lang tid. Langsiktige endringer krever langsiktige løsninger.

{s1}

Helsetjenesten kan ikke klare dette alene. Vi i helse må selvsagt gjøre vår del av jobben; organisering, oppgavedeling, pasientrettigheter, etikk, kvalitetsforbedring og lederutvikling. Men vi må også skape forståelse for at helse- og omsorgstjenestenes bærekraft er et fellesanliggende for hele samfunnet, og at det derfor trengs et felles løft for å løse utfordringene som ligger foran oss.

Konkret mener jeg at følgende fire punkter må prioriteres i tiden vi nå står i:

1. Det må bli mer attraktivt å jobbe i helse- og omsorgssektoren. Det er mange med helsefaglig utdanning, spesielt helsefagarbeidere og sykepleiere, som enten står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid. Hvorfor? Det handler om å bli verdsatt som arbeidstaker, kunne utvikle sin kompetanse, bli trygge på etiske og faglige vurderinger, bli både lyttet til og ledet og arbeide i et miljø med tilstrekkelig kapasitet hvor man unngår situasjoner som er umulige å håndtere. Og det handler om å kunne jobbe full tid med en lønn som gjør at du kan etablere deg i det lokalsamfunnet hvor jobben din er. Det må også være attraktivt for mennesker med annen kompetanse å jobbe i helsesektoren. NRKs Demenskoret er et godt eksempel på hvordan fagfolk fra kulturfeltet styrker helsen til både pasienter, pårørende og personell. Et tettere samarbeid mellom næringsliv og helsetjeneste er også et stikkord.

2. Forutsigbare rammer. Det er en risiko for at forventningene om rask omstilling overgår det helsetjenesten evner å levere. Det er nødvendig å avstemme langsiktige økonomiske rammer, muligheter for å beholde og rekruttere kompetanse samt rettigheter og plikter som gis til både pasienter og personell. Dette er spesielt avgjørende i omsorgstjenesten fordi den kraftige endringen i forholdstallet mellom gamle og unge påvirker tilbuds- og etterspørselssiden så sterkt. 

3. Bedre mekanismer for å prioritere mellom pasienter. Mange som jobber i helsetjenesten gir uttrykk for at det er et økende gap mellom forventninger nedfelt i lovverk og lederes krav på den ene siden, og virkemidler til å innfri forventningene på den andre siden. Vi ser nå en økning i rettighetsbrudd i kommunene og fristbrudd i spesialisthelsetjenesten, med et etterslep som kanskje aldri blir mulig å ta igjen. Vi må gi helsearbeideren et bedre rammeverk for å gjøre helsefaglige prioriteringer.

4. Forebygging og teknologi. For nesten femten år siden ble samhandlingsreformen lansert. Intensjonen var å satse mer på å holde folk friske og hindre utviklingen av alvorlig og kronisk sykdom. Vi har ikke maktet å følge opp intensjonene. I disse årene har veksten i legeårsverk vært mye større i sykehusene enn i primærhelsetjenesten. Det betyr at en større del av helsetjenester som ytes, gis sent i sykdomsforløpet. Både teknologi og tillit trengs for et tettere samarbeid mellom de mange ulike delene av helsetjenesten. Det trengs for mer effektiv og sømløs helsehjelp, for tilstrekkelig innsats tidlig nok, og for å bidra til mestring og helse både før og etter sykdom rammer. Arbeidet med å få på plass velfungerende løsninger med avstands- og velferdsteknologi og understøttende IKT-systemer går for sakte.

Løsningene finnes. Men de er sammensatte, de virker ikke umiddelbart, og de kommer med en kostnad. Dette trengs det en felles erkjennelse av, og tverrpolitisk oppslutning om, dersom vi skal komme i mål.