Delingsøkonomi er et ord som stadig oftere er å høre i den norske debatten. I utgangspunktet var tanken å lage nettbaserte ordninger der folk på en enkel måte kunne bytte tjenester, gi bort det de selv ikke hadde bruk for, låne ut sofaen til folk på tur eller kompiskjøre til jobben.

Den nye teknologien skulle bidra til gjenbruk og bedre utnyttelse av ressursene. Vi fikk «gis bort»-knapp og formidling av småjobber på Finn, og bilkollektiver av ulikt slag har dukket opp. Økonomisk gunstig er det, og ikke minst miljøvennlig.

I Tyskland har 90.000 personer engasjert seg for å motvirke landets sløsing med matvarer – 20 millioner tonn årlig. Via digitale matkurver kan overskuddsvarene hentes av andre i nabolaget. Det fins 250 kjøleskap der folk kan sette fra seg mat, og det hele blir organisert av 8500 frivillige som samarbeider med bakerier og dagligvarebutikker.

Men det skjedde noe med delingsøkonomien på veien. Noen forsto at her var det penger å tjene. Nå er den en av de raskest voksende næringene i verden, og vil om ti år omsette for godt over 300 milliarder dollar, ifølge analysebyrået PwC.

Blant dem som lykkes, er den amerikanske sjåførformidlingstjenesten Uber. Selskapet er på god vei inn på det norske markedet til tross for motstand fra flere hold, deriblant LO, som frykter vi går i retning av et løsarbeidersamfunn. Det er ikke uten grunn. Uber-sjåfører har ingen fast inntekt, ingen pensjon eller sykepenger, og ikke regulert arbeidstid.

Når idealismen blir erstattet av kommersialisme, kan resultatet bli stygt. Nå er det ikke lenger snakk om gjenbruk eller deling av goder vi har for mye av. Nå er det store utbytter som gjelder. For enkelte er det mye å hente om vi får et arbeidsliv med få lover og regler. Et arbeidsliv der mange blir frilansere uten rettigheter og sosiale ordninger. Riktignok kan du da disponere din egen tid, men det er et dårlig plaster på såret hvis du ikke vet hvordan du skal betale husleia neste måned.