Sissel M. Skoghaug

Nestleder i Fagforbundet

Jeg tror vi lever gode liv når vi kjenner oss trygge. Det betyr trygghet for at vi får hjelp om vi eller våre nærmeste blir syke, at vi er trygge fra vold i hjemmet, fra innbrudd, overfall på gata og at grunnleggende rettigheter er vernet. Få av oss har selv opplevd krig, men landet vårt har opplevd terror.

I det daglige er det kommunens ansatte som håndterer små og store kriser – mange ganger med god hjelp fra frivillige. Stadig flere har fått merke mer ekstremvær og har fått eiendom og livsgrunnlag ødelagt. Kommunen skal både forebygge og kunne håndtere naturhendelser som tørke, flom, storm eller ras, hendelser med alvorlig skadde eller omkomne, og forsyningskriser av strøm eller vann.

Vi skal jo ikke gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Derfor er myndighetenes mest grunnleggende oppgave å kjenne til, forebygge og være klare for at kriser kan inntreffe. De skal håndtere dem og redusere skade.

Vi lever i en verden med økende grad av samhandling, avhengighet og påvirkning land imellom. Nå står vi i ei krise som viser at epidemier kan spre seg raskt. Forskjellige land har håndtert situasjonen svært ulikt, slik vi ser at Norge har satt i verk langt strengere og mer omfattende tiltak enn Sverige.

Globale kriser gjør oss sårbare fordi vi er avhengige av betydelig import av mat, fôr, smittevernutstyr og medisiner. Over tid har vi lagt ned produksjon og lagrene her hjemme. Beredskapslager for matkorn ble fjernet i 2003, og bønder ser seg nødt til å legge ned drifta. Fisken vår videreforedles ikke på land nær der den fanges, men gjerne utenfor landegrensene.

I Norge har vi tradisjon for at beredskapen skal drives nær der folk bor. Kommunene er pålagt å etablere egne risiko- og sårbarhetsanalyser og har ansvar for beredskapen i sine lokalsamfunn. Men, vi vet nå at ressursene langt fra strekker til og at den kommunale beredskapen er presset. Jeg er imponert over jobben de ansatte utfører i for eksempel helse og omsorg, skoler, barnehager, barnevern, renhold, transport, og kjøkken. De er førstelinja i den nasjonale krisa.

Strenge tiltak ble iverksatt 12. mars for å skjerme sårbare grupper mot smitte. Samtidig ble andre som trenger hjelp og støtte rammet av redusert sykehustilbud og stenging av skoler og barnehager.

Det blir viktig å gå grundig gjennom hvordan myndighetenes beredskaps- og smittevernsplaner fungerte i møtet med korona. Gjennomgangen av terroren 22. juli viste at silotenking og overdreven målstyring svekket ulike etaters evne til å handle raskt. Nå vet vi at Folkehelseinstituttet over lengre tid har fått redusert sine budsjetter, som følge av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) i staten. Samme reformen har rammet landets sykehus.

Politiet er etter den såkalte nærpolitireformen blitt mindre tilstede lokalt. Det fører til økt press på det kommunale brannvesenet i skarpe situasjoner, og brannfolk må oftere enn før ta helseoppdrag. Sivilforsvaret, som er viktig for den nære beredskapen, har blitt nedprioritert over år. Det øves mindre, og deres kjøretøy er i dårlig forfatning.

Kriser skal aller helst forebygges, men må også håndteres når de skjer. For vi kan aldri være helt trygge i et fritt samfunn. Men vi kan redusere sårbarhetene ved å føre en politikk for totalberedskap, som ser risikoer, sårbarheter og beredskapsressurser i sammenheng. Vi må spørre om den nære beredskapen er prioritert høyt nok.

Velferdstjenester som settes ut til det private skaper økt sårbarhet i krisetider. Det utfordrer koordinering, kapasitet, kontroll og fleksibilitet i tjenestene. Jeg har noen innspill som kan gjøre oss bedre rustet for framtida:

Unngå privatisering av velferdstjenester – som er svært uheldig særlig når vi rammes av kriser. I tillegg må Norge bli mer selvforsynt av utstyr og medisiner, slik at vi har styring og kontroll over kapasitet og logistikk. Vi må videreforedle mer av maten fra hav og landbruk selv. Dette vil også skape arbeidsplasser, og sikre bosetting og kompetanse i hele landet. Slik kan vi forsikre oss, som vi ellers gjør med bil, hus og innbo.

Jeg tror at vi er virkelig frie når tryggheten ligger i bunn.