Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Ja, vi er fleksible. Vi er så fleksible at vi omtrent lar nakken berøre hælene, for vi vil jo så gjerne være til stede og yte. Vi vil ikke ha på oss at vi er rigide. Vi vil vise at vi har omtanke for andre sine deadlines og at vi blir (eller kanskje ble) smigret av at noen trengte vår oppfatning eller tolkning av en ting.

Det er ikke bare under den pågående pandemien dette finner sted, for i januar 2017 hadde Ledernett en artikkel om nettopp dette.

Den viste at 44 prosent av norske sjefer da forventet at den ansatte svarte på telefon eller epost etter endt arbeidstid. Jeg tror ikke at den andelen har minket i løpet av det siste året.

I 2014 hadde Arbeidslivet en artikkel om det samme – nemlig krav til effektivitet og eget ønske om fri etter endt arbeidstid.

Så hvorfor har det blitt sånn?

Økende krav

Kravet om tilgjengelighet har økt i takt med den teknologiske utviklingen. Hjemmekontor, muligheter for å nå hverandre via epost, Teams og Zoom har blitt det dagligdagse.

Tempoet i samfunnet har økt, og med det må det tas raske beslutninger. Men er det ensbetydende med at man må være tilgjengelig 24/7?

Noen har det i stillingsbeskrivelsen sin at de skal være tilgjengelige, og da er det vel greit? For da vet man hva man har skrevet under på og forpliktet seg til.

Men hva med den vanlige ansatte? Er det virkelig et så prekært behov for ens kompetanse at det er forventet at man hele tiden skal være parat?

Stressfaktorer

Vi synder alle sammen. Jeg tror ikke det er så mange av oss som konsekvent la være med å ta telefonen eller sjekke epost når det plinger i innboksen.

Mange av oss har fått tilbud om å ha en felles telefon – både til privat og jobb. Er nå det så innmari lurt?

Det kan oppleves som en irriterende stressfaktorer både for oss og for dem rundt oss når den ene telefonen plinger heftig og begeistret midt under middagen, lekselesing eller når man er med avleggerne på trening.

«Jeg må jo ta den … Det kan være noe viktig.» Men hva er mer viktig enn å være til stede i ens eget liv, i hvert fall etter endt arbeidstid? Hva er mer viktig enn å kunne gi seg selv muligheten til å koble av fra jobb og være sammen med familie eller lade ens egne batterier, sånn at man er klar for neste dags jobbeøkt?

To store krav

Som nevnt har det blitt et økende krav om tilgjengelighet. Men det har også blitt et krav om å verne om ens etterlengtede frihet. Friheten til koble seg ut fra samfunnet et par timer på kveldstid. Det kan oppleves som om disse kravene tidvis er på kollisjonskurs, og som de pliktoppfyllende sjelene vi er, så viker ofte ens egen påfylltid til fordel for jobben.

Den gylne middelvei

Vi lever i et samfunn hvor alt er bygd opp rundt at man skal ha en stabil inntekt. Da kjenner kanskje mange på en redsel for å miste jobben sin om de ikke er tilgjengelige 24/7, og kanskje mange utnytter nettopp denne redselen.

Jeg tror at vi må gå litt i oss selv – både ledere og ansatte. Er det så utrolig viktig for lederen og driften at den ansatte svarer på dette spørsmålet akkurat når klokka har bikket 21, og er det viktig for den ansatte at lederen må gi et svar på kveldstid, eller kan det vente til neste morgen?

Jeg tror at vi må stoppe opp litt av og til, og tenke litt på at lederen eller den ansatte også er en person som trenger å få ladet batteriene sine.

… og jeg har to telefoner – en til jobb og en til privat bruk.