Cecilie Engelsen Simmenes

Bare en assistent

Jeg må si ifra, og ikke mest for meg, men mest for alle de elevene som går på barneskoler rundt omkring. For jeg vet at dette ikke er unikt for min arbeidsplass. Jeg vet at det er slik på veldig mange skoler. Og jeg vet at det ikke er den enkelte skole sin feil, men det er noe galt med skolepolitikken i Norge.

Det er noe galt med ressurser, pengebruk, kompetanse, ulike yrkesgrupper, lønn og kunnskap i skolene. Det er for lite, av alt.

Jeg gråter, flere ganger i måneden, av og til flere ganger i uken. Og jeg er ikke en person som gråter til vanlig. Det skal mye til for at det skjer. Men nå gråter jeg i bilen på vei hjem fra jobb, jeg gråter om kvelden når jeg står på badet og ser på meg selv i speilet, og jeg gråter når jeg ligger i sengen og tenker på dagen som har vært. Det gjør fryktelig vondt, sånn at man kjenner det skikkelig i hjertet, pedagoghjertet mitt som jeg før var så stolt av.

Ingvild Hamre Konglevoll (illustrasjon)

Jeg er ikke stolt lenger. Jeg er ikke stolt over den pedagogen jeg har blitt. For jeg er en pedagog som kjefter, slukker branner, hever stemmen og er utslitt. Og grunnen til det er at jeg ikke har overskudd og jeg ikke har tid.

Jeg har ikke overskudd fordi jeg har vært med den samme eleven i fem timer minus lunsj, og enda er det tre timer igjen av arbeidsdagen.

Jeg har ikke overskudd fordi jeg sitter på et grupperom med en elev uten språk. Jeg når ikke inn til eleven, og eleven når ikke ut til meg. Og når vi endelig har bestemt oss for å gå til gymsalen, så er det ikke ledig der, og eleven blir lei seg og kan ikke nå ut, og jeg kan ikke nå inn. Og jeg prøver å forklare at vi kan gå et annet sted, og når vi kommer oss dit er det opptatt der også. Så da blir jeg slått, sparket og knepet, for det er den eneste måten eleven kan uttrykke seg på.

Og jeg vet at de fleste lærerne ser oss, og de vil så gjerne hjelpe, men de har 35 elever i basen sin som de ikke kan gå fra, og det er ikke flere ressurser å ta av. Og jeg vet at ledelsen prøver, og jeg leser stadig vekk at skoler går med underskudd fordi de må ha ressurser som de ikke får penger til. Så da blir vi sittende her da, vi to.

Jeg har ikke tid til å være den pedagogen jeg vil være. «Men det må du ta deg tid til» sier de. Mhm. Jeg vet det, men jeg har ikke tid til det. For jeg må være psykolog, spesialpedagog, familieterapeut, veileder, rådgiver, vernepleier, helsefagarbeider, kjøkkenpersonell og sykepleier.

Jeg må plastre han som har slått seg, når SFO-telefonen ringer, mens eleven med diabetes er på 2,8, og den eleven jeg skulle minne på å gå på do har vært uheldig og trenger hjelp til å skifte.

Jeg har ikke tid, fordi vi er altfor mange barn per voksen, og SFO endelig har fått en rammeplan med pålagt måltid og andre aktiviteter, men uten ekstra ressurser og bemanningsnorm.

Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil ha tid til. Jeg har ikke tid til å se hun jenta som sliter med å komme seg inn i lek, for akkurat når jeg skal gå bort til henne, så kommer jeg på at jeg har glemt å bytte med hun andre assistenten som er alene med eleven med spesielle behov.

Jeg har ikke tid til å snakke rolig til den eleven som jeg vet trenger det når toleransegrensen er nådd. Derfor roper jeg: «nå må du faktisk stoppe!», mens jeg holder hånden til eleven som kan stikke av hvis den blir sluppet av syne. Så da roper jeg, og håper at noen andre ser, men så kommer jeg på at de har like lite tid som meg.

Jeg har bedt mannen min om å slutte å spørre om hvordan dagen min på jobb har vært, og at jeg heller kan fortelle hvis det har vært en fin dag. Det er lenge siden vi har snakket om dagen min.

Jeg har ikke tid, jeg er ikke stolt, og jeg er utslitt, og noe må gjøres, så jeg kan komme hjem fra jobb og si «i dag var en fin dag».