Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider

Historien er en viktig del av å forstå hvorfor vi er der vi er nå, men jeg håper vi kan rette blikket framover og se hvordan vi best kan løse utfordringene vi står foran. Den jobben må vi gjøre sammen.

– Trolig ikke deres stolteste øyeblikk

I 1989 gjorde landsmøtet til Norsk Sykepleierforbund (NSF) det såkalte Loen-vedtaket. Et vedtak som gikk ut på å arbeide for at det kun skulle være sykepleiere som arbeidet med pasientpleie i sykehusene. Frykten var at pasientene skulle bli feilbehandlet, da NSF mente at ikke hjelpepleiere hadde nok kompetanse til å jobbe i pasientpleien.

Jeg har flere ganger spurt meg selv om en arbeidstakerorganisasjon virkelig kan ha så mye makt at de klarer å fortrenge en yrkesgruppe ut av avdelingene. Håkon Høst er forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Han har forsket mye på helsetjenesten, og viser til at en hel del hjelpepleierstillinger ble omgjort til sykepleierstillinger i sykehusene. Loen-vedtaket symboliserte starten på profesjonskampen som sykepleierne, sa forskeren til Nettavisen.

Dette var, uten tvil, et dumt trekk av sykepleierne i NSF, og trolig ikke deres stolteste øyeblikk. Heldigvis har forbundet kommet på bedre tanker.

Vi trenger flere kompetente hoder

Selv ble jeg født først fire år etter Loen-vedtaket, og jeg ble helsefagarbeider. Jeg har egentlig aldri følt noe på denne profesjonskampen, trolig fordi jeg har vært heldig med å jobbe på steder hvor man har sett verdien i at det beste av alles kompetanse brukes til å yte helsetjenester av ypperste klasse. Selv om jeg ikke har opplevd så mye av profesjonskampene, betyr ikke det at den ikke finnes. Jeg tror profesjonskamp handler om uvitenhet.

Det er nå snart 33 år siden Loen-vedtaket. Selv om det er forbundet med en hel del sinne, håper jeg at vi klarer å se framover. Alle er enige om at det er behov for flere kompetente hoder inn i helsetjenestene. Prosessen framover vil bli å finne de beste løsningene sammen for hvordan vi skal klare å utdanne flere, rekruttere flere og beholde flere. Det må vi gjøre sammen, samtidig som vi lærer oss å kjenne hverandres styrker og svakheter. Kan vi lære av hverandre og spille hverandre gode, er det en fin bonus.

Den regjeringsoppnevnte helsepersonellkommisjonen begynte sitt arbeid denne uka, og jeg håper at de 16 medlemmene av kommisjonen kan komme fram til gode og kloke løsninger for å utdanne, rekruttere og beholde. Det haster med gode løsninger, så de må skyndte seg sakte. Jeg gleder meg til framtida, som jeg og mine kolleger er en del av.

Uvitenhet skal møtes med kunnskap

Fagforeningene er enige om at det er behov for flere profesjoner inn i alle deler av helsetjenesten, og det er en veldig god start. Jeg drømmer om en helsetjeneste hvor vi kan stå sammen, og se styrkene i hverandres profesjon. Vi er dønn avhengige av alle for å nå vårt mål: Helsetjenester av ypperste klasse. Selv om det fortsatt finnes profesjonsutøvere der ute som ikke ser verdien av å utnytte andre profesjoners kompetanse, håper jeg at de vil bli færre. Vi har et felles ansvar for å møte uvitenheten med kunnskap.

Den kommunen jeg har jobbet lengst i, heter Melhus kommune. Der jobbet jeg i virksomheten for bo- og avlastningstjenester for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Noe av det viktigste jeg lærte i Melhus kommune, var at vi var et lag som jobbet sammen for å nå kommunens samfunnsoppdrag: Å sikre gode liv til de om lag 15.000 innbyggerne i kommunen. For å få til det, var vi avhengig av at alle profesjonene i kommunen brukte sin kompetanse til det beste for innbyggerne. Det var ikke oss i avlastningstjenesten eller oss på teknisk – det var VI i Melhus kommune. Det kommer jeg til å ta med meg så lenge jeg er klar og orientert.