Rasmus Haugen Sandvik, bystyrerepresentant for Ap i Bergen, jobber til daglig med topplederutvelgelse og virksomhetsanalyse

Denne kommentaren er først publisert hos agendamagasin.no

Formueskatten er en personskatt, og påvirker i utgangspunktet ikke bedrifter mer enn annen personbeskatning av samme størrelse rettet mot rike eiere. Sammenlignet med andre skatter gir den faktisk et lavt effektivitetstap for samfunnet, men er omspunnet av en rekke myter det er verd å dvele ved:

Myte 1: «Formueskatten er gründerfiendtlig og dreper innovasjon.»

Feil. At formueskatten er uheldig for oppstartsselskaper, gir ikke mening. Oppstartsselskaper er som regel ikke børsnoterte, og da verdsettes de skattemessig til bokførte verdier, som normalt er mye lavere enn deres reelle markedsverdi. Om noe er formueskatten et fortrinn for selskaper i etableringsfasen, siden de gjør det mer interessant for en investor å investere i dem fremfor etablerte børsnoterte selskaper som verdsettes til reell verdi.

Myte 2: «Eiere av bedrifter som går med underskudd vil ikke kunne betale formueskatt.»

Ikke lenger et problem. Dersom en bedriftseier skulle få akutte likviditetsproblemer som følge av formueskatten, kan vedkommende nå få utsatt skatten. Dette er dermed løst.

Myte 3: «Formueskatten vrir investeringer over til eiendom.»

Rettet opp. Vridning mot investeringer i eiendom skyldtes tidligere uheldige regler for skattemessig verdsettelse av eiendom, ikke formueskatten. Reglene for verdsettelse er nå rettet opp, slik at problemet knyttet til formue er borte.

Myte 4: «Formueskatten har økt for mange bedrifter i det siste.»

Nei. At enkelte bedrifter opplever en dramatisk økning i formueskatten skyldes ikke formueskatten i seg selv, men at de helt urimelige fordelene som var knyttet til eiendomsinvesteringer nå er borte. At den skattemessige verdien av eiendom har økt fra 40 prosent av faktisk verdi til 90 prosent, forteller oss én ting: At eiendomsregimet var helt urimelig tidligere. Da måtte industribedrifter betale mer enn eiendomstunge selskaper. Det er avgjørende at ulike investeringsformer, enten det er i eiendom eller industri, skattlegges likest mulig, slik at man unngår tilpasninger.

Myte 5: «Vi får inn så lite penger fra skatten at vi like godt kan ta den bort.»

Feil. Joda, skatten er liten. Men det er ikke et argument mot formueskatt som sådan. Det er et argument mot de aller fleste skatter og avgifter. Argumentet er dessuten dårlig. Det er nemlig et mål i seg selv å ha mange skatter, uavhengig av hvor mange penger man ønsker å kreve inn. Skatteteknisk gir det mindre samfunnsøkonomisk tap å ha flere små skatter enn få store, selv om de tar inn like mange penger.

Konkurranseargumentet er dermed ikke en innvending mot formueskatt alene.

Myte 6: «Gamle tante Agathe har bare minstepensjon og vil måtte flytte ut av huset som følge av formueskatten.»

Neppe. For å måtte betale formueskatt må man ha en formue på over 1,48 millioner (og gjeld trekkes fra). En primærbolig verdsettes til 25 prosent av reell verdi. Dersom tante Agathe eide en bolig verd 10 millioner med nedbetalt gjeld, ville hun betale en formueskatt på omlag 9000 kroner årlig. Dersom dette skulle være krevende å betjene, kan Agathe snakke med banken og ta opp en ørliten pant i boligen, slik at hun kan bo i huset sitt akkurat som andre bor i belånte leiligheter. Det går, med andre ord, helt strålende med Agathe!

Myte 7: «Formueskatten er mer uheldig for konkurransekraften til norske bedrifter enn andre skatter rettet mot bedriftseiere. Den bidrar til å redusere norsk eierskap.»

Feil. Av flere grunner. For det første er den totale skatten på personlig rikdom (formue, eiendom og arv) i snitt 3 prosent i Norge og 5,6 prosent i OECD-området. Dermed «tappes» norske eiere i mindre grad enn andre lands eiere. At formueskatten isolert sett senker konkurransekraften til norske bedrifter, er potensielt sant. Men ikke mer enn andre skatter rettet mot bedriftseiere.

Konkurranseargumentet er dermed ikke en innvending mot formueskatt alene, men mot all skatt på velstående. Tar man konsekvensen av dette, og drar argumentet til sin logiske konklusjon, burde man tatt bort all skatt på rike folk i Norge. Det er absurd.

For det andre påvirker ikke formueskatt en utenlandsk investors vurdering av norske bedrifter. For dem er norske bedrifter verd akkurat like mye med eller uten formueskatt. For norske eiere treffer formueskatt uansett om de investerer i Norge eller i utlandet. Dermed påvirkes heller ikke deres beslutninger av denne skatten.

Om man selger bedriften, må man uansett betale formueskatt av verdiene man realiserer ved salget. Det er, med andre ord, like klokt å investere pengene i lønnsomme Norske bedrifter om vi har formueskatt eller ikke.

For det tredje vet vi at norske investorer putter en betydelig del av midlene sine i utenlandske selskaper som ikke hjelper norsk økonomi eller skaper arbeidsplasser her. Bedriftsskatter treffer bare selskaper i Norge. De kan altså gi norske investorer grunner til å investere utenfor landet. Med formueskatten er det motsatt. Den er helt lik uansett hvor man putter pengene sine, og relativ til bedriftsskatter er formueskatten derfor positiv for investeringer i Norge.

For det fjerde brukes inntektene fra formueskatt og andre skatter til å skape rammebetingelsene som gjør Norge til et av verdens mest attraktive land å investere i. Det er en langt viktigere forutsetning for konkurransekraft. Hvor viktig dette er, illustrerte Harald Eia godt da har viste at Norge er ett av de enkleste landene å bli rik i.

I den grad formueskatten kunne ha påvirket bedrifter mer enn andre personskatter, måtte det ha vært gjennom å sende norske eiere på flyttefot ut av landet slik at de ikke lenger betalte skatter til Norge. Velstående nordmenn synes imidlertid å trives godt i Norge. Det er et bittelite mindretall som har valgt å flytte. At formueskatten holdes på et moderat nivå er en viktig årsak til dette.

Det er bred enighet i Norge om at de ufrivillige forskjellene er for store.

Formueskatten er ikke perfekt. Men sammen med arve- og gaveskatt er denne skatteformen den beste vi har når vi skal redusere ulikhet.

Ettersom rettferdig fordeling ikke er det eneste målet i samfunnet, bør ikke skatter settes så høyt at de tar bort incentiver for verdiskaping. Men dette er et argument for å holde blant annet formueskattesatsen på et nøkternt nivå. Det er ikke et argument for å ta den bort.

Hva er det høyresiden vil?

Når Civita og Høyre til stadighet gjentar fortellingen om at formueskatten er fæl, selv etter at deres innsigelser er besvart og samfunnsøkonomene har slått ring rundt skatten, blir det nærliggende å spørre om det er formueskatten eller ulikhetsreduksjon de egentlig vil til livs.

Det er bred enighet i Norge om at de ufrivillige forskjellene er for store. Det naturlige ville vært at det fantes en like bred enighet om at vi bør redusere de ufrivillige ulikhetene storsamfunnet enkelt kan gjøre noe med, slik som urimelige økonomiske forskjeller.

At det finnes forskjeller som har andre årsaker er ikke et argument mot økonomisk omfordeling. Det er jo som oftest de samme personene som har god økonomi som også har sterke nettverk, osv. For å utjevne store forskjeller må man derfor omfordele ressurstilgang fra velstående til mindre bemidlede.

Omfordelende skatter er sammen med brede velferdsordninger den mest hensiktsmessige måten å utjevne ressurstilgangen i samfunnet på. For å hindre ytterligere ulikhet, kan man skattlegge gevinst og inntekt, men for å få ned allerede eksisterende ulikhet, må man også aktivt skattlegge eiendeler som formue, eiendom og arv.

I en tid hvor Høyre påstår at ulikhetsreduksjon er en sentral kampsak, er det forstemmende å høre dem tale med to tunger når det kommer til faktiske ulikhetsreduserende grep som formueskatt.

Å ville senke skattenivået for de rike, og dermed øke sjansen for økt uønsket ulikhet, er en ærlig, om enn en uklok sak. Å bruke konstruerte argumenter mot formueskatten som brekkstang for å senke skatten for de rike, mens man prater om å redusere ulikhet, er derimot en hån mot alle som med god grunn ikke har anledning til å følge saken i detalj.