Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Hvem har du å strekke deg etter? Denne setningen slo imot meg da jeg sveipet innom tilt.work her om dagen.

Skribenten, Hedvig Rognerud, fortsatte: «Du trenger tre slags mennesker i hverdagen din; De du kan hjelpe, de du kan sparre med og de du kan strekke deg etter.»

Til liks med skribenten, så ga disse setningene også meg en kilde til refleksjon og selvransakelse.

Hvem er jeg?

Vi er alle tjenesteytere i vårt arbeidsmiljø. Vi skal levere og prestere, og sånn sett hjelpe.

Men drar vi hjelperen i oss litt for langt av og til, og lar vi denne siden av oss dominere? For det er vel ikke til å stikke under stol at vi sitter med en god opplevelse når vi har hjulpet noen. Om vi blir i den mentale hjelperrollen hele livet, oppnår vi da yrkesmessig progresjon?

Kinderegg

Rollene som hjelper, sparringpartner og elev tror jeg er utrolig viktig for den overordnede rollen som ansatt og ellers i livet.

Man bør ikke konstant inneha kun en av disse, for de tre rollene hører logisk sammen – akkurat som et Kinderegg.

Hjelperen

Denne rollen kjenner vi godt til, og er vel kanskje den vi bruker aller mest.

Vi ønsker å prestere, gjøre det vi er satt til å gjøre for andre, og oppfylle kravene som ligger i vår instruks. Vi ønsker å være den som fikser og utfører, den som kjører løpet uten å lage humper i veien verken for kolleger eller tjenestemottakere. Vi ønsker å være på tilbudssiden og gjerne komme med forslag til effektive løsninger, uten at noen har spurt oss direkte om det.

Sparringpartneren

Dette er en spennende rolle, og krever en viss kontroll av selvbeherskelse, tålmodighet og åpenhet. Det gjelder virkelig å kunne kunsten å lytte, reflektere og anerkjenne anders kompetanse og tankegang. Det gjelder å kunne la andre få slippe til, samtidig som man er trygg nok til å legge fram egne vurderinger.

Å være en sparringpartner, etter min definisjon, er også det å være en hjelper – men en litt tilbaketrukket en som samtidig får et positivt faglig utbytte på grunn av at man er åpen for andres kompetanse og tankegang.

Eleven

Min påstand: Man blir aldri utlært.

Den dagen man tror eller opplever at man kan alt, den dagen bør man se seg om etter noe annet å gjøre. For om man er utlært, er man da åpen for videreutvikling, nytenking og forbedring?

Å være noens elev, å ha noen å se opp til eller å strekke seg etter stimulerer ens eget ønske og vilje til å kunne yte bedre.

Det handler litt om det å være nysgjerrig på andres suksess, ha innsikt nok til å kunne gå i seg selv og erkjenne at man trenger mer kunnskap og kompetanse, våge å spørre om råd og rettledning. Sånn sett blir man ikke på sitt eget hjelperstadium hele tiden. For hva har man da å tilføre i jobben den dagen man blir trett og lei av å være en evig hjelper?