Cecilie Elmstrøm

Sykepleierstudent og lokallagsleder i Sygeplejestuderendes Landssammenslutning

«Så tøft at du gidder å gå på sykepleierstudiet.»

«Hvorfor studerer du ikke medisin i stedet?»

Dette er eksempler på kommentarer jeg ofte får når jeg forteller at jeg studerer for å bli sykepleier. Jeg opplever ofte å måtte forsvare mitt valg av sykepleierstudiet, eller å bli rost for å ha valgt en jobb som ikke gir en framtid med masse penger i banken.

Det er sjelden jeg opplever at folk ikke har en holdning til det jeg studerer, og holdningen er stort sett alltid personlig.

Jeg har også fått kommentarer om at jeg må huske å bli i Danmark og ikke dra til Norge, fordi det er skatten som har betalt for utdannelsen min. Men det virker helt paradoksalt at vi skal skjemmes ut for å dra til Norge for bedre lønn og vilkår, når regjeringen samtidig går på sykepleierjakt i Filippinene og lokker nettopp med bedre vilkår.

I stedet skulle vi kanskje snu spørsmålet på hodet og tenke over hva det er de gjør så bra i Norge, og som vi med fordel kunne innføre i Danmark.

Det er rart

Jeg har akkurat fullført mitt tredje semester på sykepleierutdannelsen på Københavns Professionshøjskole. Man kan kanskje forestille seg at det ville bli enklere å forsvare mitt valg om en framtid i sykepleierfaget jo lengre tid jeg har hatt på studiet og jo bedre kjent jeg blir med klinisk praksis.

Men dette er ikke tilfelle, noe som er rart. Det skulle jo egentlig bli enklere og enklere, men med den kunnskapen jeg har fått etter å ha vært i klinisk praksis i flere omganger, og med det jeg hører fra medstudenter og mediene, blir jeg mer og mer nedtrykt.

Etter å ha vært i praksis har jeg funnet ut at det nesten er mer normalt å ha vært syk av stress enn ikke å ha vært det. Samtidig får jeg inntrykk av at det jeg lærer i løpet av utdannelsen min, ikke er noe jeg får sjansen til å benytte når jeg er ferdig. Fordi det ikke er tid eller ressurser til det.

Min klinikkerfaring har gitt meg inntrykk av at det fungerer litt som en fabrikk. Det handler om å finne ut av hvor raskt en pasient kan skrives ut.

Hvorfor er sykepleiernes faglighet mindre viktig?

Samtidig er regjeringen nå i gang med å finne ut av om bachelorprosjektet skal skjæres vekk fra utdannelsen, så vi kan komme oss raskere gjennom.

Det virker selvmotsigende at regjeringen så gjerne vil ha flere sykepleiere, men samtidig gjør så mange tiltak som gjør det mindre attraktivt både å studere for å bli og å arbeide som sykepleier.

Redusert faglighet

Forestill deg at man senket det faglige nivået på medisinstudiet på samme måte. Hvorfor er sykepleiernes faglighet mindre viktig? Denne tilnærmingen med å senke nivået, kutte i utdannelsen og ville fjerne bacheloroppgaven for å få flere gjennom studiene, gir meg mindre lyst til å bli sykepleier.

Det bekymrer meg at mine framtidige kolleger kanskje ikke kommer til å ha samme fagkunnskap og kompetanse som meg selv og nåværende sykepleiere.

Kommer det til å være et a-lag og et b-lag av sykepleiere i framtida? Vil det bety at vi med dagens lange sykepleierutdannelse vil ha kompetanse våre nye kolleger ikke får? Vil det føre til at jeg plutselig får større ansvar uten å bli betalt for det?

Vil ikke «ta en for laget»

Jeg studerer sykepleie fordi utdannelsen inneholder alt jeg synes er spennende: Pedagogikk, anatomi og fysiologi, farmakologi, psykologi og forskning, for å nevne noe.

I tillegg får man prøve ut sin kunnskap og sine ferdigheter med det samme, i praksis.

Det krever bare at forholdene er lagt til rette.

Jeg har ikke valgt å studere sykepleie for å «ta en for laget», men fordi jeg brenner for fagligheten. Denne fagligheten krever et høyt nivå under utdannelsen, både i teori og praksis. Og blir forholdene for dårlige i Danmark, synes jeg regjeringen skal huske, at jeg jo alltid kan dra til Norge.

Innlegget ble først publisert på Sundhedsmonitor.dk.