Silje-Kristin Nordhaug Bårdsen

Spesialhelsefagarbeider

Utagerende adferd er en kommunikasjonsform hvor pasienten gir uttrykk for sine behov gjennom sin adferd. Vi helsearbeidere må gjøre vårt beste for å tolke og forstå budskapet. Da gir vi god omsorg.

 Mange helsearbeidere opplever demensomsorg som ett av helsevesenets mest utfordrende fagfelt. Det er et fagområde de fleste frykter, og som bare et mindretall ønsker å jobbe med. Men uansett hvor i helsevesenet du jobber, møter du mennesker med demens. Denne pasientgruppen finner vi i alle enheter og på alle nivåer i helsevesenet. Ingen som har et yrke innen helse, kan unngå et møte med demens.

 Jobben vår er å skape trygghet og forsvarlighet for pasienten på alle arenaer. Vi skal samtidig skape en trygg og forsvarlig arbeidshverdag for oss selv.

Faglig usikkerhet

Personlig tror jeg faglig usikkerhet er grunnen til at enkelte kvier seg for å jobbe med mennesker som er rammet av demens. En usikkerhet som kommer av manglende kunnskap om demenssykdommer. Mer kunnskap kan gi oss bedre forståelse for demenssykdommer og for pasienten med demens. Med økt kunnskap skjønner vi også hvordan demens påvirker alle i sin nærhet.

En av de største utfordringene vi møter, er kommunikasjon når sykdommen har kommet så langt at pasienten har mistet det verbale språket. Med mer kunnskap blir vi tryggere i jobben. Og med trygghet får vi mot til å lete etter, prøve ut og kanskje finne, veier ut av vanskelige situasjoner.

Løsningen lå i livshistorien

Til daglig jobber jeg i kommunens Hukommelsesteam og i hjemmebaserte tjenester. I min arbeidshverdag møter jeg mennesker i forskjellig fase av sin demenssykdom.

Jeg ser hvordan sykdommen påvirker både den som er rammet, pårørende og personellet.

Hva gjør vi da når sykdommen er kommet så langt at pasienten ikke forstår verken vår verbale eller nonverbale formidling av helsehjelp og omsorg, når ord og gester ikke lengre er nok?

Miljøtiltak er ofte et kommuniserende støttehjul. Det vil jeg vise et eksempel på med en opplevelse fra min egen arbeidshverdag. Her gjengir jeg en fortelling med tillatelse fra pårørende.

Klara er en kvinne på 78 år og har en langtkommet demenssykdom. Hun har mistet flere av sine viktige funksjoner og har stort bistandsbehov.

Hun bor sammen med sin ektemann, og hun får daglig flere faste besøk fra hjemmetjenesten. Klara sitter i rullestol og er utsatt for trykksår. Hun plages også av kløe og har derfor sår nedentil. Sårene må tilsees og behandles daglig.

Klara har hittil vært positiv og svært samarbeidsvillig. Språket har vært redusert, men godt nok til at hun har kunnet delta i enkle samtaler.

Men den siste tiden har det vært en hurtig progresjon i Klaras demenssykdom. Hun er blitt mer utrygg og mistenksom ovenfor personell, og språket hennes er blitt svært fattig.

Hun har begynt å gjøre motstand under stell, holder fast i pants, er gråtlabil og roper «nei!» Hun er blitt mer motorisk og vokalt urolig, og hun dytter pleiernes hender bort når de forsøker å stelle henne.

Stellene er blitt utfordrende for både Klara og pleierne, og det er en risiko for at hun ikke får dekket sine omsorgsbehov på en tilfredsstillende måte.

Sammen med en vernepleier planlegger jeg et morgenbesøk til Klara. Vi er informert om utfordringene som har oppstått. Før besøket reflekterer vi over hva som kan være årsaken til Klaras utfordrende adferd, og vi blir enige om å forsøke en miljøbasert tilnærming.

Jeg har en samtale med Klaras ektemann og forhører meg litt om hva som tidligere har betydd mye for henne.

Klara har alltid vært glad i musikk og dans, og ektemann forteller at hun har en forkjærlighet for country.

Med mobilen i lommen går min kollega og jeg inn på soverommet. Vi snakker med milde stemmer, slår på lyset og gjør klart til stell. Vi observerer med en gang at Klara virker usikker og engstelig. Hun knuger dynen inntil seg og snakker uforstående.

Jeg tar frem telefonen og starter låten «Crazy» med artisten Patsy Cline, en låt jeg har fått vite var en av favorittene til Klara da hun var yngre. Vi ser en umiddelbar endring. Det er tydelig at hun kjenner igjen sangen. Smilet brer seg helt til øynene mens hun nynner til melodiens myke toner.

Musikken får henne til å slappe av. Vi møter ingen motstand under morgenstellet.

Vi fikk flere vakre øyeblikk med Klara denne morgenen: blikkontakt, smil, latter, bevegelse og berøring mens sangen gikk på repeat gjennom hele besøket.

Behov for kommunikasjon

Vi mennesker har et grunnleggende behov for å kommunisere og bli forstått. Kommunikasjonen skaper relasjoner og forståelse, og den bidrar til å dekke våre fysiske og emosjonelle behov.

Gjennom tale og skriftlige rapporter utveksler vi pleiere viktige observasjoner og pasientens bistandsbehov til neste på vakt. Kommunikasjonen mellom pleiere bidrar til pasientsikkerheten og helhetlig omsorg.

Gjennom pasientsamtalen formidler pasienten sine ønsker og behov. Dette skjer både verbalt og nonverbalt. Gjennom pasientens nonverbale signaler kan vi få en pekepinn på om pasienten er bekvem eller ubekvem i samhandling med helsepersonell: Vi kan se tegn på uro, engstelse, smerte, eller trygghet og ro. Gjennom pasientsamtalen blir vi bedre kjent, og nødvendig tillit skapes og danner grunnlaget for den gode samhandlingen. Kommunikasjon skaper trygghet.

Hvilke konsekvenser har det at språket forsvinner?

Klara og hennes livshistorie er selvsagt unik. Men hun har også mye til felles med andre mennesker som er rammet av demens. Hver dag ser jeg pasienter som kjemper for å bevare sin autonomi, verdighet og identitet i en hverdag som blir stadig mer utfordrende og forvirrende.

I et demensforløp svekkes evnen til å kommunisere i ulik grad. I noen tilfeller er den kognitive svekkelsen så omfattende at språket blir svært fattig eller totalt fraværende. Pasienten blir utrygg når evnen til å uttrykke seg verbalt svekkes eller forsvinner.

Når ordene blir borte, er det stor sannsynlighet for at opplevelsen av trygghet også forsvinner.

Faren for at primærbehov ikke blir ivaretatt og møtt på en tilstrekkelig måte, øker også.

Bak uro og utagering

Når pasienten har utfordringer med hukommelse, gjenkjennelse og situasjonsforståelse, kan alt dette bli en kilde til utagerende adferd. Utagerende adferd må til enhver tid sees som en kommunikasjonsform hvor pasienten forsøker å uttrykke sine behov gjennom sin adferd.

Ved langtkommet demenssykdom møter vi ofte den utagerende pasienten som roper, gråter, fekter med armer og ben eller kjemper imot, spesielt ofte oppleves dette i de tilfeller hvor pasienten ikke lenger har evnen til å kommunisere verbalt.

Et fiktivt eksempel:

Du jobber på institusjon og kommer til vaktskiftet, du ser at pasient NN er svært agitert.

Pasienten har langtkommet demenssykdom. Han har ikke selvstendig gangfunksjon og har mistet språket. Vokal og motorisk uro sees ofte hos denne pasienten.

I rapport leser du at NN har vært på toalettet tidligere på dagen, har spist godt og vært rolig.

Men utover kvelden observerer du økende agitasjon hos NN. Han støyer mer og forsøker og reise seg flere ganger.

Alle forsøk på å roe han ned er uten hell. Han vil ikke ha mat eller drikke.

Under kveldsstell viser det seg at NN har hatt avføring, det vises på huden at dette har skjedd for noe tid siden.

Her er det lett å tenke at NNs adferd er en direkte årsak av sykdomsutvikling. Mange pleiere vil derfor overse adferden.

Her viste det seg i ettertid at NN hadde hatt behov for et toalettbesøk, noe som ikke ble oppdaget før under kveldsstell.

I mangel av ord og utrykk var utfordrende adferd hans eneste måte å kommunisere på. Og gjennom sin nonverbale kommunikasjon forsøkte han å formidle sitt ubehag.

Hvordan skal vi samhandle med den tause pasienten?

Vi bruker et enkelt språk når vi kommuniserer med mennesker med demenssykdom. Og med ord som samsvarer med vennlig nonverbal kommunikasjon som smil og berøring, kommer vi ofte i mål med vårt budskap om omsorg.

Men når vi møter pasienter med langtkommet demens, kan det hende at heller ikke disse kommunikasjonsformer fører frem. Ikke alltid forstår vi det pasienten forsøker å si gjennom nonverbal kommunikasjon, og ikke alltid klarer vi å nå frem med det vi selv vil formidle.

Selv om språket blir svekket eller fraværende, har pasienten fremdeles behov for å kommunisere, ivareta relasjoner og gi uttrykk for behov. Som pleiere må vi være ekstra observante på de signalene pasienten gir gjennom sin nonverbale kommunikasjon.

Vår egen kommunikasjon

Hvordan «hører» og «snakker» vi det nonverbale språket med en person som har mistet sin verbale formidlingsevne?

Den nonverbale kommunikasjonen er det vi formidler gjennom kroppsspråk og holdninger: Hvordan vi bruker blikk, stemmeleie, bevegelser, ansiktsuttrykk og gester.

Pleierens nonverbale språk påvirker pasienten som mottar våre signaler, og vi kan skape både glede, trygghet, frykt, frustrasjon og sinne.

Kommunikasjonen forsterkes ved at kroppsspråket vårt samsvarer med det munnen sier. Misforhold mellom disse to kommunikasjonsformene fører til utrygghet og kanskje total kollaps i kommunikasjon og samhandling mellom pasient og pleier.

Når disse to kommunikasjonsformer samsvarer med hverandre, skaper vi trygghet og tillit.

Lytt med hjertet

I møtet med Klara brukte vi musikk som kommunikasjonsform i samspill med nonverbale signaler som smil, stemmeleie og berøring. Vi fikk utført jobben vår, og vi reduserte utagerende adferd. Og stellet ble en fin opplevelse for både oss og pasienten.

Det er ikke alltid store tiltak som skal til for å bedre kommunikasjonsprosessen med mennesker som har en demenssykdom. Men vi må ønske å lære og å bidra til en forskjell for pasienten.

Lytt med hjertet, og husk at av og til sier vi aller mest uten ord.