Sissel M. Skoghaug

Nestleder i Fagforbundet

Mange sliter som følge av store endringer i hverdagen. Vi hører at hjelpetelefoner og chattetjenester har svært stor pågang. Det er barn, unge og voksne i særlig sårbare situasjoner som er helt avhengig av at tjenestetilbud opprettholdes også nå. Krisa vil ramme befolkninga ulikt – både helsemessig, sosialt og økonomisk. Noen er redde for egen helse og andres. Mange frykter at de ikke skal kunne forsørge seg og sine – nå og i framtida. Alle parter jobber nå sammen for å sikre samfunns- og arbeidslivet. Alle konsekvenser kjenner vi ikke før krisa er over.

Til tross for stor usikkerhet har jeg tro på at det også vil komme gode ting ut av dette. Det er godt å se at så mange vil bidra i fellesskapet. Dette er solidaritet i praksis. Jeg tror flere vil kjenne på samhold og inkludering. Vi vet at tilhørighet og betydning for fellesskapet er ekstremt viktig for hver av oss. Langt viktigere enn gods og gull, er det å føle at flokken vår har bruk for oss. Gjør vi ikke det, kan vi faktisk bli syke. Å sørge for at så mange som mulig føler at «stammen» har bruk for dem, er faktisk ganske viktig forebyggingsarbeid.

Arbeidslinja og kompetansesporet, den hovedretninga som både politikere, fagorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner har vært enige om så lenge i Norge, er i dette perspektivet et dypt, humanistisk prosjekt. Det handler om å gi oss mennesker noe helt grunnleggende – en følelse av å være til nytte, ha en plass i samfunnet. Vi trenger alle å bli sett av andre.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det. Aller helst skulle vi selvfølgelig sluppet å forholde oss til det aggressive koronaviruset. Men kanskje kan håndteringa av epidemien minne oss på noen veldig viktige ting? Svært mange, som kanskje har manglet den følelsen lenge, kan nå få oppleve at de trengs, at de er viktige, og at de inkluderes i fellesskapet.

Mange helsefagarbeidere tilbys små stillingsbrøker etter læretiden, og taper ofte i konkurransen om jobber og arbeidsoppgaver med høyskoleutdanna personell. Dette er et svik mot arbeidslinja, mot kompetansesporet, mot den norske drømmen, og ikke minst store framskrevne rekrutteringsutfordringer som vi lenge har visst vil komme. At unge mennesker som har gjort det systemet krever av dem, skaffet seg en kompetanse som alle vet trengs, skal henvises til 20 prosent kvelds- og helgestillinger, og stadig få høre at de ikke kan gjøre det målene for utdanningen deres tydelig viser at de kan gjøre, er et svik. Det er vanskelig å finne mer passende ord.

Jeg vil påstå at alle ulike yrkesgrupper har hver sine kjernefunksjoner, og de er alle viktige for at samfunnet skal «gå rundt». Derfor misliker jeg sterkt bruken av begrepet støttefunksjoner i sykehus. Særlig fordi de såkalte støttefunksjoner, de ikke-medisinske funksjoner, i økende grad har blitt konkurranseutsatt. Eksempler er kjøkkentjenester, vaskeri og renhold som er særlig viktige for å hindre smittespredning. Men dette gjelder også IKT, tekniske tjenester, økonomi, sentralbord og andre administrative oppgaver. Sykehusene splittes opp, overordna kontroll og styring utfordres, og det blir mindre fleksibelt – noe som kan bli avgjørende for hvorvidt vi mestrer situasjonen vi nå står i.

Krisa vil synliggjøre mangfoldet og flerfagligheten i helsevesenet. Jeg vil derfor gi applaus til alle yrkene i sektoren – i tillegg til helsepersonellet. Når dette er over har vi kanskje nærmet oss en klokere fordeling av oppgaver mellom ulike yrker – en oppgavebasert bemanning – med respektfull bruk av kompetansen til også fagarbeiderne i helsesektoren.

Til sist vil jeg applaudere lagerarbeidere, sjåfører, ansatte i matbutikker og apotek, de i renovasjon og på båt, i barnevern og barnehager, og alle de andre menneskene som får det norske samfunnet til å gå rundt også nå. Vi bør ha lært når krisen er over – å sette større pris på mennesker i alle ulike yrker.

Og dere – for deg selv og for andre, kjente og ukjente, kan det gjøre ekstra godt med et smil og et «hei».