Jeg kjente at jeg blei sint da jeg leste den pårørendes historie. Sint på at noen ikke gir brukere av sykehjemstjenesten den anerkjennelsen og livskvaliteten de fortjener. Sint på at noen gir beboere for mye medisin, for dårlig kost, for dårlig omsorg. Dette går kun utover beboers livsglede.

Nå er jeg sint på dem som skjærer alle over en kam. De som er med på å si at vi gir en uverdig og umenneskelig behandling. Det er ikke det vi gjør! Flertallet gjør ikke det. Flertallet av mine flinke og omsorgsfulle kolleger i private og offentlige sykehjem, gjør det de kan for at beboerne skal ha et verdig liv selv om de ikke kan klare seg hjemme lenger.

Hva gir mennesker retten til å skjære alle over en kam? Vet de hvordan hverdagen vår er minutt for minutt?

Hva er det jeg gjør som er så umenneskelig? Er det, det at jeg banker på døren og forsiktig slår på litt lys, før jeg går bort til beboeren og sier god morgen med et smil? Er det at jeg forteller at beboeren skal få lov til å våkne litt før de skal få den hjelpen de trenger? Eller at vi sammen går inn på badet der alt ligger tilrettet så beboeren skal huske gangen i et morgenstell? Eller er det det at de kommer til ferdig frokost? At de kan sitte å kose seg over en time ved bordet. At vi ler sammen? Synger sammen? Jeg forstår det ikke! Hver eneste dag går vi på jobb med en ting i fokus: Å gi våre beboere den beste dagen de kan få. Vi gir klem, ei hånd å holde i. Latter, smil og tårer.

Hva med oss som ikke svikter? Fortjener ikke vi litt anerkjennelse for den jobben vi gjør?