Sissel M. Skoghaug

Nestleder i Fagforbundet

Hva skjedde med mitt språk og min kulturarv? Dette spørsmålet har streifet meg mange ganger. Ikke så merkelig når jeg har vokst opp i Nord-Troms, med mamma fra Nordreisa og pappa fra Kvænangen. Men, jeg ble altså 50 år før jeg kom i gang med mine undersøkelser. Hvorfor?

Mitt yngste barn, Luka på 19 år, motiverte meg. Jeg sendte gentest til USA. Jeg vet derfor at mine røtter går helt tilbake til inuittene, og fortsatte vestover gjennom mange land og endte opp i Nord-Troms – på den nordlige halvkule. Den kvenske tilhørigheten tviler jeg ikke lengre på – noe slektstreet også bekrefter.

Ble «gjort om» til nordmenn

Vi har videre søkt i folketellinger og kirkebøker. Da oppdaget vi at det skjedde et bemerkelsesverdig skifte etter andre verdenskrig. Samer og kvener ble «omgjort» til nordmenn på kun 20 år. Fra at samer hadde vært i flertall i Kvænangen i 1930, ble 99,9 prosent registrert som nordmenn i folketellinga i 1950.

Mitt samiske opphav fant jeg hos mine besteforeldre. Pappas foreldre ble begge i oppveksten i 1910 registret som samisktalende med blandet etnisitet. Min pappa ble født som flyktning under krigen, fem år før folketellinga i 1950. Han kan ikke huske at samisk ble snakket i hans hjem, og heller ikke brukt i skolen. Pappa har altså verken lært det kvenske eller samiske språk, kultur eller tradisjoner å kjenne, og da kan det vanskelig læres videre til neste generasjon.

Hemmelig nemnd og «Finnefond»

Fornorskninga har nok mange hørt om, men hva skjedde egentlig? Norge ble en egen nasjon i 1814, og den norske nasjonsbygginga kunne starte. Norske myndigheter hadde som mål å «sivilisere» de som bodde i nord. Samene ble sett på som underlegne og måtte siviliseres.

Fornorskningen av kvenene var mer politisk motivert. Myndighetene var bekymret for at det knapt var norsktalende mennesker i Nord-Troms og Finnmark. De var samtidig bekymret for at ekstreme finske bevegelser vokste. Det ble satt ned en hemmelig nemnd som skulle ha oppsyn med befolkningen og eventuell politisk aktivitet. Mange innbyggere fikk tilsendt gratis norske ukeblader og det ble delt ut radioapparater for å høre norske sendinger fra Vadsø.

Lærere som kunne dokumentere sin effektivitet når det gjaldt fornorskning ble belønnet gjennom et statlig «Finnefond». Av 16 skolekretser var det bare to norske skolekretser i Kvænangen på slutten av 1800-tallet. Likevel besto skolestyret av én same og åtte nordmenn. Og jordsalgsloven sa at man måtte tale, lese og skrive det norske språk for å kunne kjøpe eiendom. Fornorskninga var altså omfattende og satt i system.

Sannhets- og forsoningskommisjon

Dernest kom andre verdenskrig – som ble avslutta med brent jords taktikk. Pappa og familien kom hjem til nedbrente hus, og det var ei tøff tid for alle. Men, mens det før krigen knapt var mulig å tjene penger, var det da blitt arbeid til alle. Husene skulle bygges opp igjen. Det moderne Norge begynte å vokse fram, og velstanden økte. Den mentale koblinga mellom fattigdom, kvener og samer tilhørte fortida.

Vi som utgjør etterkrigsgenerasjonene, er med dette frarøvet vårt språk og vår kulturarv. Heldigvis vil man nå lære av feilene som ble begått fra myndighetenes side. Stortinget har oppnevnt en Sannhets- og forsoningskommisjon som skal ferdigstille sitt arbeid denne høsten. Det gjøres en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt, og hvordan dette påvirket majoritetsbefolkningens syn på dem. Dette er et viktig arbeid. For som Simone Weil sa det; hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden.

(Takk til Ivar Bjørklund, professor v/UIT Norges arktiske universitet og medlem av Sannhets- og forsoningskommisjon for nyttig informasjon.)