Colourbox.com
Hovedverneombud i Kvinnherad kommune
Å være hovedverneombud er ikke en jobb, eller rettere sagt, et verv du eier. Du står på valg hvert annet år, og hvis du ikke har gjort jobben din, så er det ut. Det er en helt ok ordning for meg, for det holder meg skjerpet i vervet jeg er valgt til å utføre.
Jeg har nå vært hovedverneombud i snart elleve år, og er evig takknemlig for tilliten som blir vist meg hvert annet år. Nå er jeg i den heldige situasjonen at kommunen min har valgt å ha et hovedverneombud i 100 prosent frikjøp, og det skulle egentlig bare mangle når man ser alle oppgavene et verneombud har og den viktige jobben det er å følge opp plassverneombudene.
En utradisjonell kartlegging
Med en 100 prosent frikjøpt stilling, så har man mulighet til å gjøre ulike og kanskje utradisjonelle ting når det gjelder arbeidsmiljøet. En av disse tingene var for meg å kartlegge hvordan de ansatte virkelig hadde det, og hvordan de opplevde å være ansatt i denne kommunen. Jeg valgte å gjøre det på en litt utradisjonell måte.
I 2016 sendte jeg ut en anonym spørreundersøkelse hvor målet var å få vite hvordan de ansatte på et metaforisk vis opplevde sin daglige situasjon. Svarene som kom inn var mange og svært fantasifulle. Alle beskrivelsene ble samlet i et hefte, og ble rikt og fantasifullt illustrert av et daværende plassverneombud.
En av de mange beskrivelsene som gjorde inntrykk, var den om å være en blekksprut.
«Alt vert svart»
Blekkspruten gikk nemlig igjen hos mange, selv om svarene var fra forskjellige sektorer og avdelinger og tolkningen av blekkspruten var også ulik.
En skrev: «Eg opplev at arbeidsplassen min er som ein blekksprut! Den syg seg fast til meg – den er overalt på meg, og nokre gongar så spreiar den ut sitt blekk, så alt vert svart og eg mistar oversikta kor eg er …»
Jeg kan tidvis kjenne meg igjen i denne beskrivelsen, for noen ganger blir jobben altoppslukende, og den er med meg døgnet rundt i tillegg til helger og ferier. Da kan det hende at også jeg opplever blekkspruten, og at jeg kjenner på følelsen av å ikke strekke til og ikke vite hvor jeg er. Det er ingen god følelse.
«Vi må kunne gjera fleire ting på ein gong»
Så har vi den andre måten å se og tolke en blekksprut på, for en annen av besvarelsene gikk slik: «Vi var mange som samanlikna oss med ein blekksprut, for som blekksprut må ein kunne gjera fleire ting på ein gong, hjelpe mange samstundes og gripe fatt i ting der og då.»
Og ja, denne beskrivelsen er også gjenkjennbar, og her er blekksprutmetaforen noe positivt. Vi har alle særs hektiske dager av og til, men så lenge man klarer å holde hodet over vannet, få satt tingene i system og puste riktig – så får man unna det meste uansett i hvilken sektor man jobber i.
Godt nok
Vi ønsker alle å gjøre en god jobb, og vi ønsker alle å kunne yte langt over «godt nok». Her tror jeg mange av oss legger en snubletråd for oss selv, for det som i vedtaket eller prosedyren er beskrevet som «godt nok», er kanskje ikke vår oppfattelse av hva «godt nok» egentlig er. Vi tøyer ytelsesstrikken litt mer hver dag, for det er så vondt å gå hjem fra jobb og kjenne på den følelsen av at man ikke fikk gjort mer bare på grunn av en tett timeplan og tidspress. Jeg vil påstå at selvpåførte krav kan føre til at man havner i den negative blekksprutmetaforen, men hvordan skal man klare å snu dette?
Det må alltid jobbes med arbeidsmiljøet
Det å kunne ha nok takhøyde og tilstrekkelige muligheter til å fortelle kolleger og ledere at «nå har jeg kanskje litt for mange oppgaver på listen min», er viktig. Et arbeidsmiljø er ikke statisk, men dynamisk. Det må jevnlig jobbes med, og ekstra viktig er det å jobbe med dette når alt går på skinner. For om man har lagt jobbingen med arbeidsmiljøet brakk i de tider alt går greit, så får man en kjempeutfordring med å skulle jobbe med det når det stormer som verst. Kommunikasjon og tydelighet er alfa og omega, og vi har alle et ansvar for å bidra til et godt arbeidsmiljø.
Hva slags blekksprut er din arbeidsplass?
Så det jeg lurer på er egentlig: Hva slags blekksprut er akkurat din arbeidsplass, og hvordan kan dere sammen snu en eventuelt negativ blekksprut om til å bli en positiv blekksprut?
Helsefagarbeidere og hjelpepleiere, renholdere og sykepleiere har i dag særaldersgrense. Arbeidsgiverorganisasjonene Spekter og Virke mener denne ordningene ikke bør videreføres fullt ut.
Frøydis Falch Urbye
OMSKOLERT: Rune Lundquist gikk fra bruker til medarbeider på Sagatun. – Jeg ble bedre av å hjelpe andre, sier han.
Werner Juvik
KOM TILBAKE: – Ja, jeg var syk, men jeg trengte å være blant folk, sier Katherine Carroza-Roos.
MISNØYE: Sammen med sine kolleger står Inger Marie Hagen ved OsloMet bak Medbestemmelsesbarometeret. Den viser at mer enn hver femte arbeidstaker gir uttrykk for misnøye med ledelsen.
Kasper Holgersen
SKÅL: 43 prosent av norske arbeidstakere må selv betale for julebordet selv.
Colourbox
PÅ BØLGJELENGDE: Dei to kollegaene Anne Gro Olesrud Rugaas (36) og Nina Helen Haugan Hansen (38) og er samde om det meste. Og viktigast for begge er at brukarane har gode dagar og opplever meistring når dei er på dagavdelinga.
Marianne Otterdahl-Jense
Gunhild M. Kvåle
Atle Helland
Colourbox.com
Gunhild M. Kvåle
Atle Helland
Hovedverneombud i Kvinnherad kommune
Å være hovedverneombud er ikke en jobb, eller rettere sagt, et verv du eier. Du står på valg hvert annet år, og hvis du ikke har gjort jobben din, så er det ut. Det er en helt ok ordning for meg, for det holder meg skjerpet i vervet jeg er valgt til å utføre.
Jeg har nå vært hovedverneombud i snart elleve år, og er evig takknemlig for tilliten som blir vist meg hvert annet år. Nå er jeg i den heldige situasjonen at kommunen min har valgt å ha et hovedverneombud i 100 prosent frikjøp, og det skulle egentlig bare mangle når man ser alle oppgavene et verneombud har og den viktige jobben det er å følge opp plassverneombudene.
En utradisjonell kartlegging
Med en 100 prosent frikjøpt stilling, så har man mulighet til å gjøre ulike og kanskje utradisjonelle ting når det gjelder arbeidsmiljøet. En av disse tingene var for meg å kartlegge hvordan de ansatte virkelig hadde det, og hvordan de opplevde å være ansatt i denne kommunen. Jeg valgte å gjøre det på en litt utradisjonell måte.
I 2016 sendte jeg ut en anonym spørreundersøkelse hvor målet var å få vite hvordan de ansatte på et metaforisk vis opplevde sin daglige situasjon. Svarene som kom inn var mange og svært fantasifulle. Alle beskrivelsene ble samlet i et hefte, og ble rikt og fantasifullt illustrert av et daværende plassverneombud.
En av de mange beskrivelsene som gjorde inntrykk, var den om å være en blekksprut.
«Alt vert svart»
Blekkspruten gikk nemlig igjen hos mange, selv om svarene var fra forskjellige sektorer og avdelinger og tolkningen av blekkspruten var også ulik.
En skrev: «Eg opplev at arbeidsplassen min er som ein blekksprut! Den syg seg fast til meg – den er overalt på meg, og nokre gongar så spreiar den ut sitt blekk, så alt vert svart og eg mistar oversikta kor eg er …»
Jeg kan tidvis kjenne meg igjen i denne beskrivelsen, for noen ganger blir jobben altoppslukende, og den er med meg døgnet rundt i tillegg til helger og ferier. Da kan det hende at også jeg opplever blekkspruten, og at jeg kjenner på følelsen av å ikke strekke til og ikke vite hvor jeg er. Det er ingen god følelse.
«Vi må kunne gjera fleire ting på ein gong»
Så har vi den andre måten å se og tolke en blekksprut på, for en annen av besvarelsene gikk slik: «Vi var mange som samanlikna oss med ein blekksprut, for som blekksprut må ein kunne gjera fleire ting på ein gong, hjelpe mange samstundes og gripe fatt i ting der og då.»
Og ja, denne beskrivelsen er også gjenkjennbar, og her er blekksprutmetaforen noe positivt. Vi har alle særs hektiske dager av og til, men så lenge man klarer å holde hodet over vannet, få satt tingene i system og puste riktig – så får man unna det meste uansett i hvilken sektor man jobber i.
Godt nok
Vi ønsker alle å gjøre en god jobb, og vi ønsker alle å kunne yte langt over «godt nok». Her tror jeg mange av oss legger en snubletråd for oss selv, for det som i vedtaket eller prosedyren er beskrevet som «godt nok», er kanskje ikke vår oppfattelse av hva «godt nok» egentlig er. Vi tøyer ytelsesstrikken litt mer hver dag, for det er så vondt å gå hjem fra jobb og kjenne på den følelsen av at man ikke fikk gjort mer bare på grunn av en tett timeplan og tidspress. Jeg vil påstå at selvpåførte krav kan føre til at man havner i den negative blekksprutmetaforen, men hvordan skal man klare å snu dette?
Det må alltid jobbes med arbeidsmiljøet
Det å kunne ha nok takhøyde og tilstrekkelige muligheter til å fortelle kolleger og ledere at «nå har jeg kanskje litt for mange oppgaver på listen min», er viktig. Et arbeidsmiljø er ikke statisk, men dynamisk. Det må jevnlig jobbes med, og ekstra viktig er det å jobbe med dette når alt går på skinner. For om man har lagt jobbingen med arbeidsmiljøet brakk i de tider alt går greit, så får man en kjempeutfordring med å skulle jobbe med det når det stormer som verst. Kommunikasjon og tydelighet er alfa og omega, og vi har alle et ansvar for å bidra til et godt arbeidsmiljø.
Hva slags blekksprut er din arbeidsplass?
Så det jeg lurer på er egentlig: Hva slags blekksprut er akkurat din arbeidsplass, og hvordan kan dere sammen snu en eventuelt negativ blekksprut om til å bli en positiv blekksprut?