Kommentar

Hvis vi skal redde klimaet, bør de rike starte med seg selv

2018112312021520181123132350

Artem Bali/Unsplash

Black Friday viser oss det ekte sorteringssamfunnet

Madeleine Schultz

Redaksjonsmedarbeider i Agenda Magasin

I forbindelse med den årlige salgsfesten Black Friday la det norske luksusmerket Holzweiler ut en video på sine sosiale medier denne uka. Videoen viser mennesker som står i lange og brede køer foran butikker og som slåss om billige salgsvarer. Jeg har sett lignende videoer fra andre merker og bedrifter, og jeg plages av klasseforakten i dem.

Problemet mitt er dette: Jeg leser videoene som latterliggjøring av mennesker mer enn kritikk av et system som sluker kloden vår. Et system som øker forskjellen mellom dem som har råd til å kjøpe klær som Holzweilers til vanlig pris og dem som må regelrett sloss for å framstå som oss andre. Som en arbeidssøkende bibliotekar spurte om i Bergens Tidende i dag: Er det mer bærekraftig og fornuftig å dra på shopping til fullpris resten av året?

Relativ fattigdom

Da jeg gikk i barnehage på slutten av åttitallet, gikk foreldrene mine gjennom en økonomisk krise. Med to små barn, et ferskt boliglån og en rente som krøp oppover tjue-tallet var det i periodevis vanskelig for foreldrene mine å spise seg mette. Å plutselig måtte stå uten et tak over hodet var en helt reell situasjon som de måtte forberede seg på.

Jeg har levd en periode av livet mitt nær den grensen som kalles relativ fattigdom. Jeg var aldri sulten selv, som barn gikk jeg alltid foran, men jeg kan fortsatt huske den såre følelsen av å måtte arve store deler av garderoben min. På nittitallet var ikke second-hand trendy. Heldigvis hadde vi aldri Instagram eller Facebook i tillegg. I NRKs TV-serie for barn og unge «Lik meg» kommer det godt fram hvordan et økonomisk utenforskap kan slå ut i mobbing, blant annet via sosiale medier.

I dag lever jeg litt annerledes. Å kjøpe en rettferdig produsert genser på full pris er et valg jeg nå kan ta meg. Men det koster å være rettferdig og jeg kan fortsatt kjenne på en stemme inni hodet som motsetter seg dyre kjøp. Jeg vet hvem stemmen tilhører, det er moren min.

Strukturer som går i arv

Å ha en trang økonomi er tungt. Moren min har hatt det sånn store deler av livet, hun gikk fra en barndom med en uføretrygdet alenemor i etterkrigstidens drabantby rett inn i et trangt småbarnsliv post-jappetid. Og fortsatt kan hun bli barnslig glad hver gang hun finner et billig klesplagg eller sko på salg. De siste årene har jeg ofte drept gleden hennes ved å stille spørsmål rundt produksjon og nødvendighet. Det kan fort oppleves nedlatende. Og selv om hun nå befinner seg i en helt annen økonomisk virkelighet, så sitter nok opplevelsene av å ha lite godt i.

Det er vondt å vite hvordan sult kjennes ut, hvor fortvilende det er å ikke kunne betale regningene sine eller å ikke kunne dra på sommerferie med barna dine. Det er strukturer som også lett kan gå i arv. Det var flaks for meg og søstrene mine at vi ble født inn i et velferdssamfunn, og som av den grunn alle har kunnet bevege oss oppover i systemet. Akkurat som det er flaks om man blir født inn i en familie som har råd til hele Holzweiler-kolleksjonen til full pris hver sesong. Men politikken som løftet meg er like lite tilfeldig som den politikken som nå øker gapet mellom de rikeste og de fattigste i landet.

Dessverre for barn som i dag blir født inn i fattigdom, virker den regjerende politiske viljen til å løfte dem ut av den ganske svak. Og på tross av at vi som har mye stadig får mer, virker vi også relativt blinde av og til. Ens egen privilegerte situasjon gjør kanskje mennesker litt blinde for den helt reell kampen som foregår for noen hver sorte fredag, eller bare fredager forøvrig.

Det kan være kampen om julegaver til ungene. Kampen om en varmeovn til den kalde toromsen som vedkommende leier til blodpris av en rik eiendomshai. Eller kampen om parkdressen sønnen din trenger i barnehagen når det blir kaldt. Det kan også bare være at Black Friday er en arena for mennesker som ellers ikke handler stort, men sparer pengene sine til varene de trenger er på salg.

Den globale oppvarmingen venter ikke

Misforstå meg rett. For en god del av den norske befolkningen er Black Friday unødvendig, meg selv inkludert. Like unødvendig som forbruket ellers i året er. For er det én ting mange av oss ikke trenger så er det flere ting.

Det er kanskje derfor det har blitt trendy å være miljøvennlig i visse kretser, og i mine øyne er det en bra ting. Jeg har en liten sønn som jeg veldig gjerne vil at skal få arve en levelig klode en dag. Å spise vegetarisk mat, å re-designe og kjøpe brukt. Jeg er bevisst på alle disse tingene i hverdagen min.

Men det er dyrt å være bevisst. De trendy bruktbutikkene på Løkka er blitt dyrere, eller like dyre, som billigkjedene. Og en symaskin koster fort over 10.000 kroner, det vet jeg fordi jeg sparer til en selv. I matveien er det fortsatt ganske dyrt å velge vekk kjøtt dersom du samtidig skal få i deg alt du trenger av næringsinnhold. Å tenke miljøvennlig er blitt en merkevare som ikke alle har råd til å unne seg, og det bør bekymre politikere fra alle sider. Den globale oppvarmingen venter nemlig ikke på oss, det hjelper veldig lite å «nøye seg» med å kjøpe dyre klær på full pris.

Hykleriet

Det haster å bekjempe den globale oppvarmingen. Men det er et problem som ikke bare kan løses av den privilegerte middelklassens pekefinger til de lavere klasser. Vi er nødt til å spille på samme lag. Og den aller beste måten å gjøre det på er å sette mennesker i en økonomisk situasjon hvor de har ressurser til å ta hensyn til annet enn sine egne, og familiens, primære behov. En situasjon hvor man ikke føler seg latterliggjort eller rasende over de privilegertes hykleri.

For skal vi, middelklassen, kritisere samfunnets miljøverstinger, må vi kanskje begynne med å se på oss selv. Flyturene våre, energiforbruket vårt, forbruket vi oppfordrer til i sosiale medier eller vårt umettelige behov for oppussing. Det er nemlig privilegerte mennesker som ofte skaper det innbilte behovet for produkter i resten av befolkningen. Våre sosiale medie-kanaler er fulle av skryt over klær, interiør, nye biler og annet forbruk.

På instagram kan folk flest se at bare denne høsten har Holzweilerfamilien (altså de to grunnleggerne med sine familier) flydd til intet mindre enn til Danmark, India, Portugal, Frankrike, Spania, Hong Kong, Japan og Mauritius. Du trenger ikke være er matematisk geni for å regne ut at deres eget miljømessige fotavtrykk på jorda også er et relativt stort et. For mennesker som tilhører en klasse eller to lavere enn dem kan det kanskje virke mer fremmedgjørende enn bevisstgjørende at det er nettopp disse menneskene som retter en moralsk pekefinger mot dem. Uansett hvor godt ment det er.

Det virkelige sorteringssamfunnet

Fokuset til videoer som kritiserer Black Friday på denne måten er lagt på feil sted. For det er ikke menneskene som skal kritiseres, men politikken som har ført dem dit. Skattepolitikken til partier som sitter i regjering for eksempel, men som sitter på radio og snakker om Black Friday som flott «når flere har muligheten til å kjøpe julegaver».

I økende grad lever mennesker i landet vårt i fattigdom. Og det er dette, ikke kvinners selvbestemmelsesrett, som er det virkelige sorteringssamfunnet. Et samfunn som latterliggjør mennesker som har dårlig råd, heller enn å latterliggjøre den usosiale politikken som ligger bak det.

Tiltak som økt barnetrygd (ja, enda mer), en utvidet pleiepengeordning, gratis skolemat, offentlig tannhelseordning og en mer rettferdig skattepolitikk vil antakelig gi mer overskudd til å tenke bevisst om jordklodens framtid. På den måten kan man si at en mer rettferdig fordeling også er god klimapolitikk. Vis meg heller en video om det på Black Friday.