Hilde Lende Aune

Hovedtillitsvalgt, Fagforbundet Askøy

Jeg har alltid hatt høy terskel for å ha fravær på jobb. Det handler om arv og miljø, om at holdningen innad i familien alltid har vært at vi tar oss sammen og kommer oss på jobb.

Jeg har solgt min tid til arbeidsgiver, og da følger man opp det.

Rett i veggen

For en tid tilbake måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg var veldig dårlig i et møte, og måtte holde meg fast i bordet og ta en pause på gangen. Jeg skal ikke bruke tid på å ramse opp alle de fysiske plagene jeg hadde, men jeg var helt sikker på at, … nå svimer jeg av eller kaster opp.

Heldigvis var jeg sammen med hovedtillitsvalgt-kollegaen min som visste at jeg ikke var helt i form. Vi kjørte tilbake til kontoret, og hun viste forståelse og støttet meg i avgjørelsen om å gå hjem for dagen.

Jeg krøp til korset. De neste dagene er tåkete. Hjernen var tåkete, og jeg skjønte at noe var galt når jeg begynte å gråte av å åpne jobbmailen.

Etter litt om og men fikk jeg karret meg til fastlegen, og der brøyt jeg sammen på legekontoret.

Å sitte foran en du aldri har møtt før og prøve å sette ord på hvorfor du plutselig ikke orker noen verdens ting … Det var vanskelig for meg, og nå øver jeg nesten hver dag. Jeg er foreløpig veldig fornøyd med min nye fastlege. Jeg blei møtt med forståelse og nysgjerrighet på hvem jeg var og hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde at fastlegen var opptatt av å hjelpe meg. Han forsto hva som traff meg.

For første gang på over ti år sa kroppen stopp på en måte som traff meg rett i ansiktet.

Kroppen hadde fått nok av et lite fritid, høyt arbeidspress, og høye forventninger fra alle kanter.

Det hadde gått for langt, og jeg hadde presset meg for langt. Jeg kjente ikke tegnene og klarte ikke se dem før det var for seint.

Når jeg nå sitter og skriver ned mine opplevelser og tanker, er dette for meg en del av prosessen med å komme meg tilbake igjen.

Hvem er tillitsvalgtes sikkerhetsnett?

Som tillitsvalgt flyter man litt i sin egen hverdag og bruker sjeldent den som har personalansvar på samme måte som andre ansatte. Vi har en såkalt fri og uavhengig stilling, og styrer arbeidsdagen selv.

I etterkant ser jeg ting som har vært med på å tippe lasset over. Det er forventninger fra alle kanter når du er tillitsvalgt. Arbeidsgiver forventer, politikere forventer og medlemmer forventer.

Vi er stadig i rollekonflikter, alt er viktig og alt haster. Oppi alt dette skal vi gi råd og bistå etter beste evne.

Som tillitsvalgt har man et stort hjerte for likhet og å stå opp for dem som ikke får det de har rett på.

Som tillitsvalgt oppleves det at man ofte står aleine i rollekonfliktene, og i kravene og forventningene.

Hvem skal vi snakke med disse tingene om? Det vil i mange tilfeller ikke være riktig å snakke med arbeidsgiver. Hvem kan være vår nøytrale part som vi kan lufte våre tanker og følelser med før vi får veggen i fjeset?

Jeg er prisgitt en leder, kollega eller fagforeningsleder som jeg har et tillitsforhold til, om jeg skal tørre å fortelle at jeg ble syk av å jobbe som tillitsvalgt.

Jeg har ikke svarene, men jeg savner noe fra forbundet mitt. Jeg savner en medarbeidersamtale, en oppfølging fra de som vet hva det er å ha fagforening og tillitsverv som jobben sin.

Jeg savner verktøy som gjør at jeg skal klare å stå i en travel, tidvis stressende og krevende arbeidshverdag.

Oppfølging er alfa og omega

Min leder møtte meg på en flott måte når hun nå skal følge meg opp i mitt sykefravær. Jeg fikk ro de første dagene. Vi avtale på SMS når vi skulle snakkes i telefonen, og jeg spøkte med at hun og legen hadde snakket sammen.

Jeg fikk streng beskjed om å ikke sjekke epost, sette på fraværsassistenten og skru av varsler og lyd på mobilen og på alle jobb-appene.

Det var ikke lett. Jeg åpnet e-post appen minst en gang om dag den første uka. Helt fram til dagen etter jeg hadde vært til samtale hos bedriftshelsetjenesten.

Det var lederen min som kom med tilbud om samtaler hos dem, og jeg takket ja ganske fort.

Det kunne i hvert fall ikke skade.

Det var overraskende godt å snakke med noen utenfra, noen som hadde kompetanse til å møte meg der jeg var, og som anerkjente at det var en naturlig reaksjon at de fysiske symptomene bygget seg opp på vei til timen. Jeg fikk tips og råd om å ta det i et rolig tempo.

At det er lov å sette seg selv først å si nei til andre.

Omtanke fra flere kanter

I tillegg til god oppfølging av leder og bedriftshelsetjenesten, har jeg en fagforeningsleder som også følger meg godt opp og som forsikrer meg om at ting som brenner blir håndtert. Jeg var i starten engstelig for at mitt fravær skulle gå over kollegaen min.

Jeg er ganske sikker på at det har vært lettere å stå i fraværet mitt med omtanke og gode ord fra et lite arbeidsmiljø der folk stiller opp for hverandre.

Mine kolleger har gitt meg den omtanken jeg ikke visste jeg trengte.

Stress ned og ikke tenk på jobb

Jeg har alltid likt fagforeningsarbeid og tillitsverv etter lov- og avtaleverket, så det var nok derfor det var ekstremt vanskelig å ikke jobbe når det har vært en av de tingene som gjør meg glad.

Det er lite som slår den gleden av å gi en deltidsansatt full stilling. Og nå, … nå kunne jeg ikke gjøre det på det som for meg kjentes ut som en evighet.

Jeg måtte finne tilbake til de andre ting som gjorde meg glad. De tingene som blir glemt når livet for det meste handler om fagforeningsarbeid.

Rett og slett finne ut hva jeg liker å gjøre som ikke handler om fagforening, og det har jeg ennå ikke, når jeg skriver dette, svaret på.

Veien tilbake

Det er langdrøyd syns jeg, … å finne veien tilbake til overskudd, mestringsfølelse og hele stillingen.

Men jeg har slått meg til ro med det på et merkelig vis. Jeg har startet litt i jobb igjen, og må hele tiden passe på at jeg ikke biter over for mye.

I min vei tilbake er jeg så heldig at jeg får bistand i form av eksperthjelp, et tilbud fra NAV Arbeidslivssenter. Jeg ser med håp på framtiden, men jeg tror det ville vært vanskeligere uten hjelpen fra «min ekspert» å komme hit jeg er nå.

Så kjære Fagforbundet, og andre forbund.

Jeg ønsker at dere setter tillitsvalgtes sikkerhetsnett på agendaen. Vi er litt mellom barken og veden i vårt verv.

Og god bedring til alle som har vært like uheldige som meg, og fått veggen rett i fjeset.

Dette klarer du! Men du trenger å finne det som virker for akkurat deg. Og kanskje trenger du noen som hjelper deg på veien.