Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Ja, hvor er vi egentlig nå?

Ett år har gått, og våre levevaner har endret seg stort.

Jeg opplevde mars 2020 som skremmende, men også litt spennende. For hvordan skulle vi klare dette? Teams og Zoom var ord jeg kjente til, men kunne ikke særlig mye mer.

Folk rundt meg gikk med dødsforak løs på oppussingsprosjekt og var egentlig optimistiske. «Dette klarer vi. Dette kommer vi oss gjennom.»

Vi fremsnakket både helsevesen og regjering, vi klappet i hendene og arrangerte bakgårdskonserter og strømming av kulturelle begivenheter. Vi snakket om å stå sammen, dugnadsånd, alle skal få og vi var tålmodige med hverandre.

Vi smilte litt av hyttefolket som måtte holde seg hjemme, og vi var takknemlige for at vi ikke bodde i en trang blokkleilighet i en europeisk storby som hadde portforbud.

Vi oppdaget naturen og friluftsinteressene våre, og vi var takknemlige for å bo i Norge.

Vendepunkt

Vi fant alternative måter å feire 17.mai på, men kanskje vi allerede der kjente på det vi virkelig hadde mistet. For vi tuller ikke med 17.mai. For meg var dette et vendepunkt. Da gikk det virkelig opp for meg hvor mye jeg hadde satt pris på denne dagen – med gnagsår, ketchup på bunadsforkleet og småsludring med bygdefolket.

Jeg begynte å kjenne på en redsel som nesten umerkelig bet seg fast i ryggraden, for hva ville fremtiden bringe? Jeg leste om folk som mistet jobben, gikk konkurs, som ikke fikk være med å ta farvel med sine kjære. De mørke skyer tårnet seg opp i horisonten.

Hva ville dette ha å si for samfunnet slik vi kjente det? Velferdsamfunnet vårt, hvor det å få seg en røntgentime ikke var noe problem tidligere, og utepils sammen med gode venner var en selvfølgelighet?

Lysglimt

Sommeren kom og gav oss et lite pusterom. Det var ikke anbefalt å reise utenlands, men vi klarte nå å få til en sommerfølelse her hjemme allikevel, med antibacen på baklomma.

De store sosiale sammenkomstene vi tidligere var vant med, de uteble – men vi var fremdeles optimistiske og snille med hverandre.

Så kom høsten.

Tungsinn

Vaksinene vi hadde sett så frem til glimret fremdeles med sitt fravær. Trærnes bladverk ble gule og visnet av, og det gjorde også vår livsglede. For dette tok lang tid.

Rapporter om skadevirkninger for barn – unge og enslige – begynte å få sin plass i nyhetsbildet, og motløsheten ble nå mer synlig. Jeg opplevde at optimismen og samholdet fra våren begynte å bli satt på prøve. Vi snappet fortere til hverandre, og syrlige kommentarer ble nesten mer vanlig enn de oppmuntrende.

Desember gjorde sitt inntog, og for mange var nok dette en særs tung tid. Man skal liksom være så fordømrade lykkelige i julen – sammen med storfamilien rundt seg. Nå hadde vi restriksjoner på hvor mange vi kunne være, og ute i kommunene begynte det etter hvert å bli synlig hvor mye dette året hadde kostet oss. Folk gav uttrykk for at de var slitne, og med rette. Varslene om dårlig arbeidsmiljø grunnet stress og uhåndterlig arbeidsmengde tikket fortere inn nå, og konkursene økte på.

Trodde vi virkelig at alle problemene våre skulle forsvinne i lyset av nyttårsrakettene?

På’n igjen

2021 ble på en måte 2020 versjon 2.0. Det fortsatte i samme lei med bølge på bølge av smittetilfeller og muterte virus satte hele bydeler og bygder ut av spill.

Vaksiner kom, det ble uenighet om rekkefølge og prioriteringer i denne køen og skepsis bredte om seg.

Det jeg opplever nå er at tålmodigheten vår er på bristepunktet. Vi glefser til hverandre. Bygd mot by, vi er ikke lystne på å dele de få tilmålte vaksinedoser vi få. Det går altfor seint og vaksinene viser seg å muligens ha dødelige bivirkninger. Vi stoler ikke på dem som har messet om forsiktighet til oss, og vi fryder oss og blir forbanna når de selv bryter sine egne regler.

Vi pusser ikke opp mer, vi er lite kreative, bare slitne.

Vi er slitne av uvisse, uenighet, ulne anbefalinger. Vi vet rett og slett ikke hva vi skal forholde oss til.

Vi kjenner på en redsel for dem som jobber i frontlinjen, og våre hjerter blør for dem som må legge inn årene til sine livsverk. Vi gråter for dem som fremdeles ikke får være med sine nærmeste de siste timene på jord og med dem som ikke får være med å ønske nytt liv til verden. Vi blir forbanna på dem som gir opp å følge anbefalinger, og lynsjestemninger og angiveri oppstår i kommentarfelt på sosiale medier.

Vi oppleves ikke som en stolt, sammensveiset og positiv flokk. Vi skutter oss, bøyer rygg og nakke og freser – mot styresmakter, eldre som ikke holder enmeters-regelen i butikken, ungdommer som samles i helgene, og køer i kollektivtransporten.

Vi går rundt med et automatisk enmeters måleblikk, og sender andre et hissig blikk om de skulle være så syndige å nyse eller hoste. Vi gråner og blir bitre i sjelen, og vi er bekymret for våre barn og ungdommer – for hva har dette egentlig gjort med dem? Vi kvesser oss, ja nesten bannlyser dem som nå prøver å komme med et «Alt blir bra».

Veien videre

Ja, hvor går egentlig veien videre, og hva har vi mistet underveis?

Hva har vi lært, og hva vil vi sette mer pris fremover?

For vi kan ikke gi opp, men jeg har stor forståelse for dem som synes det meste er mørkt nå.

Vi har blitt rammet ulikt, og det som er verdifullt for meg er kanskje ikke like verdifullt for deg.

Men vi må ikke snu oss mot hverandre, for jeg er av den oppfatning at vi egentlig bare prøver å gjøre det beste ut av situasjonen – men reaksjonene våre er ulike.

Byfolket gjør så godt de kan, og bygdefolket gjør så godt de kan. Vi prøver å finne våre måter å overleve med psyken i behold, og vi prøver – i hvert fall av og til – å si til oss selv at… ting vil bli bedre.

Vil vi noen gang komme tilbake til den verdenen vi kjente, men kanskje ikke satte så stor pris på som vi burde ha gjort?

Det tror jeg ikke, men vi må ikke gi opp. Vi må prøve å hjelpe hverandre når vi ser at noen kanskje er på vei ut mot håpløshetens grøft. Ingen av oss er tjent med å la egoismen få piple frem, og ingen av oss er tjent med at vi står på andre for selv å bli fremhevet eller komme høyere opp. Det å bli kalde i hjertene er ikke vi som nasjon tjent med.

Derfor: Vær så snill etter beste evne og følg de anbefalingene og reglene vi har – for vi ønsker alle å komme oss gjennom dette.