Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider

Jeg tror det er mange helsearbeidere med strekkmerker i hjertet denne sommeren. Dobbeltvakter, forskjøvet arbeidstid, overtid og underbemanning er hyppig brukte begreper i mange helse- omsorgstjenester rundt i landet. Bemanningssituasjonen beskrives av flere som ekstrem. Hvor langt kan man strekke seg før strikken ryker?

Jeg frykter konsekvensene

Mange forteller at de er slitne etter å ha hatt langt mer merarbeid utover sin stillingsprosent enn vanlig siden pandemien traff landet. Det har vært en belastning, spesielt for de som har arbeidet ved tjenestesteder som har blitt påvirket av koronautbrudd. Dette er i en bransje som allerede er kronisk underbemannet. Da hjelper det lite med å få en sommer hvor alt bare forsterkes og blir langt verre enn det vanligvis er.

Jeg får ofte historier fra assistenter, helsefagarbeidere, sykepleiere og vernepleiere som jobber i tjenestene. I år forteller mange om store hull i turnusene, hull som ofte medfører at de må gå enda færre i turnus enn normalt.

Jeg er redd for hva konsekvensene blir etter denne sommeren. Belastningen er ekstrem for mange og den har vært det i mange måneder allerede. Mange har strukket strikken langt allerede. Det er uvisst hvor langt det går, men dersom strikken strekkes alt for langt, vil den til slutt ryke.

Overtid er mer hovedregelen enn unntaket

En helsefagarbeider ved et sykehjem i Midt-Norge fortalte at bemanningen denne sommeren var så kritisk og marginal at dersom en av hennes kolleger ble sykemeldt, var hun redd for om de klarte å opprettholde en forsvarlig tjeneste til innbyggerne. Hun hadde allerede litt over 200 overtidstimer dette året. Ut ifra det jeg hører og leser fra andre kolleger i tjenestene rundt omkring, er dette langt fra unikt.

Overtid er tillatt dersom det er et særlig og tidsavgrenset behov for det, ifølge Arbeidstilsynets nettsider. Overtid kan ikke brukes som en fast ordning, men dessverre har vi mange eksempler i kommuner og virksomheter hvor overtid har blitt mer hovedregelen enn unntaket. Flere forteller om turnuser som legger opp til at noen må gå overtid – alternativet er at man blir enda færre på jobb.

Bemanningsbyråene klarer ikke å dekke opp

Hva er årsaken til at denne sommeren er verre enn andre somre? Jeg tror det er sammensatt. Behovet er større enn vi klarer å dekke nå. Det hjelper også lite at ferien er delt opp i to mange steder, med konsekvensen at halvparten av personalstyrken alltid er ute i ferie. Da blir det ekstra kritisk dersom noe skjer, spesielt når man ikke klarer å få tak i nok vikarer.

Og det er nok vikarer som har vært problemet for mange denne sommeren. Tidligere har mange kommuner og virksomheter blitt «reddet» av bemanningsbyrå som spesialiserer seg på helsevikarer. Bård Kristiansen i bemanningsbyrået Dedicare forteller at de har hatt en kraftig økning i antall bestillinger denne sommeren og de har aldri tidligere leid ut flere enn dette året. Likevel har de problemer med å dekke opp alt behovet som norske kommuner og virksomheter melder inn. Spesielt TISK-arbeid (testing, isolering, smittesporing og karantene) og vaksinering ute i kommunene har bidratt til denne økningen.

Likevel kan det virke som at dette er fremtiden om ikke noe gjøres. Kanskje det vil bidra til at politikerne og arbeidsgiverorganisasjonene tar grep for å rekruttere og beholde helsepersonell?

Ingen velger helseyrket på grunn av lønna

Hadde jeg valgt yrke på bakgrunn av lønn, hadde jeg ikke blitt helsefagarbeider. Jeg valgte yrke på bakgrunn av at jeg synes det er givende og interessant å jobbe med mennesker. Det tror jeg gjelder for de fleste som jobber i helse- og omsorgstjenestene. I tillegg til dette, er vi i en kvinnedominert sektor og vi styres, i stor grad, av vår samvittighet. Når kollegaen eller sjefen ringer og sier at hun mangler en person på nattevakt, stiller vi opp. Kan vi ikke stille opp, kjenner vi det som en klump i magen idet vi takker nei. Rett og slett fordi vi vet at alternativet vil være at kollegaene kanskje vil måtte gå ekstra underbemannet, da mange allerede er for få personer på jobb.

{s1}

Det er en faktor at mange allerede går underbemannet, spesielt innenfor hjemmebaserte tjenester og sykehjem. Enten fordi kommunene skal spare lønnsutgifter, eller fordi at de rett og slett ikke har klart å skaffe nok kompetent personell til å dekke opp turnusene. Ofte er det en kombinasjon. Samtidig klør politikere og sektorsjefer seg i hodet mens de spør hvorfor sykefraværet går opp.

Saftig engangssum til sommervikarer

Mange kommuner har prøvd å løst dette på kreative måter, rett og slett fordi de tradisjonelle metodene ikke har bidratt til å rekruttere nok personell. Tromsø kommune har invitert helsepersonell på betalt ferietur til Tromsø i tre uker med betingelsen av at de jobbet i ferien. En annen virksomhet i Nord-Norge kom også med tilbud om gratis reise, opphold og en saftig engangssum til de som kunne være sommervikarer.

Ikke en gang kommunene kan få skylda for dette. Dette er et politisk ansvar som jeg føler verken sittende regjering eller store deler av opposisjonspartiene på Stortinget tar på alvor. Heller ikke arbeidsgiverorganisasjonene tar dette på alvor.

Behovene er større og mer komplekse

Dette er langt fra noe nytt eller unikt, det er kjent for mange i helse- og omsorgstjenestene. Vi er flere som har snakket om dette. Bemanningen og stillingsprosentene må opp, i tillegg til at det trengs kraftige insentiver for å rekruttere og beholde helsearbeidere i tjenestene. Om man ikke gjør det, vil det få alvorlige konsekvenser for velferdstjenestene rundt omkring i Norge.

NAVs Bedriftsundersøkelse for 2021 sier at vi vil mangle nesten 10.000 helsefagarbeidere, sykepleiere og vernepleiere i år. Jeg tror at tallene i realiteten er langt høyere. Mer heltid eller flere yrkesgrupper inn i tjenestene kan hjelpe noe, men langt ifra løse den. Behovene som brukere av helse- og omsorgstjenestene har, er blitt større og mer komplekse.

Skal vi få flere yrkesgrupper inn i tjenestene, må jo de tas fra en annen plass? Med konsekvensen at vi flytter mangelen fra en plass til en annen. I de tjenestene som er nærmest innbyggerne, vil det uansett hovedsakelig være behov for helsefagarbeidere, sykepleiere og vernepleiere, dersom man skal klare å opprettholde forsvarlige tjenester med høy kompetanse. Det er udiskutabelt.

Hvor langt kan man strekke seg før strikken ryker? Kanskje ikke den ryker i dag eller i morgen, men det vil skje, og det bekymrer meg. Det er mange helsearbeidere rundt omkring med strekkmerker i hjertet nå.

God sommer – and may the force be with you!