Ole R. Berg

Leder i Fagforbundet buss- og sporveisarbeidernes forening

Koronakrise, lav oljepris, 400.000 permitterte, enorm arbeidsledighet som vil vare lenge; problemene står i kø. Smittevernregler gjør at vi ikke kan jobbe eller reise like tett som før. Hvordan skal vi få alle arbeidsledige tilbake i jobb? Når vil vi komme tilbake til det normale? Og kan vi ta vare på noe av det bra som har kommet fram under krisa?

Finnes det noen tiltak som kan hjelpe oss med problemene, og som samtidig peker fram mot en bedre hverdag for deg og meg? Når vi ikke kan reise samtidig lenger, så må vi kanskje prøve å spre trafikken utover andre tider enn rushtida? Når så mange blir uten jobb, så må vi kanskje dele på jobbene? Mindre grupper i barnehagen og skolen har virket positivt både på voksne og barn, kan vi videreføre dette?

Vi i fagbevegelsen velger sjøl (stort sett) hvordan vi vil ta ut produktivitetsveksten i samfunnet. Vi kan velge å ta ut mer i fritid om vi vil, men har de siste 33 årene prioritert høyere lønn. I 1987 kom det en offentlig utredning om forskjellige typer arbeidstidsforkortelser. Lengre ferie, lavere pensjonsalder, utvidete permisjonsordninger, kortere arbeidsdag og så videre. Da var det store diskusjoner om hva som var viktigst - kortere arbeidstid, lengre ferie eller lavere pensjonsalder. Og vi fikk en arbeidstidsreduksjon på 2,5 timer. Siden har debatten stilnet og alle, inkludert LO, har gått stillere i dørene. Ingen snakker lenger om lavere pensjonsalder eller lengre ferie, og nesten ingen snakker om kortere arbeidstid.

Utredningen fra 1987 peker på en måte å forkorte arbeidstida på. Den peker på en av mulighetene for en raskere løsning på kravet om kortere arbeidstid. En av dem som sto bak denne utredningen, er den kjente radikaler Victor Norman. Stikkordet er produktivitet og den produktivitetsøkningen du får ved å utnytte produktivitetsmidlene over en lengre periode i døgnet.

Strategien går enkelt ut på at vi bytter en liten utvidelse av arbeidsdøgnet mot sekstimersdagen, gjennom at flere arbeidstakere går over til en toskiftsordning. I utredningen påstås det at dersom 25 prosent av arbeidstakerne går over til toskiftsordning, vil det gi så stor produktivitetsøkning at det alene kan finansiere reformen med arbeidstidsforkortelse til 30 timers uke.

Nå er vel situasjonen i landet noe forandret siden 1987, men prinsippet om økt produktivitet ved lengre utnyttelse av produktivitetsmidlene er det samme. Da Nardo Bil innførte seks timers arbeidsdag, var det nettopp dette som var begrunnelsen. Enten måtte de bygge ut verkstedet og det ville koste skjorta, eller så måtte de bruke verkstedet og utstyret flere timer i døgnet. I tillegg mener de at ansatte ville være mer effektive med kortere arbeidstid. Det samme prinsippet ble brukt på Tine Heimdal.

Så spør noen: det er greit nok på en produksjonsbedrift, men hva med alle andre?

Alle andre bedrifter, kommuner og etater må også ha lokaler og bygninger og annet utstyr for å drive sin virksomhet. Her kan man spare blant annet på å ha bruk for mindre lokaler – det innebærer også en produktivitetsøkning, både for kommuner, statlige etater og andre «kontorbedrifter».

Kan vi tenke oss at skolen drives med to skift? Noen steder i verden gjør man det, av nød. Man har ikke nok skoler til alle på dagtid. I Trondheim skal NTNU samles på én campus, Gløshaugen. Det krever enorme utbygginger. Kanskje kan man slippe mye av dette om universitet drives med to skift?

Noen bransjer vil selvsagt ikke kunne hente ut samme produktivitetsgevinst, som for eksempel min egen bransje, bussbransjen. Der må vi ha flere folk for å kunne kjøre de samme rutene, så her vil kostnadene øke kraftig. Det samme gjelder nok i helsevesenet og andre bransjer.

I tillegg til den direkte virkningen for bedrifter og offentlige tjenester, vil et arbeidsliv basert på at flere jobber to skift, ha mange andre positive virkninger i storsamfunnet, som nevnt innledningsvis:

• Spredning av rushtrafikken betyr mindre behov for flere veier ut og inn av storbyene og at det er lettere å drive kollektivtrafikk.

• Flere folk i arbeid, lettere å få til hele og fulle stillinger, økt likestilling, bedre pensjon for kvinner.

• Mindre behov for lange åpningstider i dagligvarebutikkene, for jobber du ettermiddagsskift, kan du handle før du går på jobb.

• En mer tilgjengelig offentlig sektor – mange klager i dag over at det er vanskelig å få tak i byggesakskontor, Nav-kontor og så videre. Alt dette blir enklere dersom flere kan jobbe full tid i ei 30 timers uke.

Men det er selvsagt også utfordringer: Hva med skoler og barnehager? Barnehagen må utvide åpningstida – men hvorfor kan ikke også barnehageansatte jobbe to skift hvis de får sekstimersdagen i bytte? Og ikke minst vil de få færre barn å jobbe med samtidig.

Jeg tror ikke at strategien med å få flere til å jobbe to skift er eneste løsning, men den kan være en del av løsninga, om vi bruker det på en fornuftig måte.